Påsken er ingen tv-tid i vår familie, da er det mat, drikke og lange, intetsigende samtaler som står i fokus. Men barne-tv kommer man ikke utenom med en fireåring i huset, selv ikke i påsken. NRK er ganske flinke til å plukke barneprogrammer, og jeg føler meg rimelig trygg på at poden får noenlunde skikkelig input når han ser på barne-tv klokka seks. Men da guttungen hadde benket seg foran flatskjermen første påskedag, ble jeg en smule tatt på senga. Da serverte nemlig kringkastingen ”Historien om den første påsken”. Her ble de intetanende små krapylene foret med historien om Jesus, guds sønn, som om det var en allmenngyldig sannhet. Jeg er ikke interessert i at mine blankpussede lisenskroner (som det heter når ”folk flest” skriver harmdirrende leserinnlegg) skal brukes til slikt.

En ting er at NRK driver forkynning for voksne, med gudstjenester på radio og tv. Det er en uting, og bør snarest ut av sendeskjemaet. Men voksne kan heldigvis tenke selv og ta egne (og ganske ofte dumme) valg. Det kan ikke småttisene. Å forklare avkommet at mange tror på en eventyrbok som heter Bibelen, kan jeg utmerket godt klare selv, uten at statskanalen blander seg inn.