Blog Image

Teksttanken

Velkommen!

Teksttanken inneholder mine petiter om medier og kommunikasjon i Ny tid og fagbladet Kommunikasjon, og mine skriblerier i Farmasiliv og Apotekteknikeren.

Min verden (Apotekteknikeren september 2009)

Apotekteknikeren Posted on Fri, September 18, 2009 12:16:26

Nå er det endelig overstått. Jeg har fulgt med som en smed de siste ukene av valgkampen, men ingen av politikerne har fått meg til å endre standpunkt. Jeg står fjellstøtt på mitt, ut fra mitt partis ideologi og verdier. Enkeltsaker som bensinpris og bompenger bryr jeg meg lite om. Men det er en sak jeg har bitt meg merke i, og som til de grader handler om ideologi: Såkalt «konkurranseutsetting» av helse- og omsorgstjenester. Eller privatisering, som er det egentlige ordet for dette. Hva er det egentlig som skjer når man «konkurranseutsetter» helse- og omsorgstjenester? Jo, noen (rike og gjerne utenlandske) eiere ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Ellers ville de jo ikke vurdert å drive med helsetjenester i det hele tatt. I min verden skurrer dette.

Altså – hvis det er mulig å tjene penger på å drive et privat sykehus, for eksempel, betyr det at det forsvinner en pengesum til eierne. Hvis private kan tjener penger på dette, hvorfor kan ikke det offentlige gjøre det samme? For så å putte overskuddet tilbake i felleskassa, slik at det blir enda mer penger å bruke på helse. Resultat: Flere blir behandlet, færre kjøper seg forbi helsekøen, og ingen private eiere kan skumme fløten.

Hva har dette med apotek å gjøre? Ikke så veldig mye, direkte, men husk at det offentlige er apotekenes største «kunde», og at apotek fortsatt er en del av helsevesenet. Det siste er et av de viktigste prinsippene Farmasiforbundet står for. Og for å ta en liten kikk over grensen – i Sverige har staten drevet alle apotek i snart 40 år – et monopol med suksess som har sikret at ikke profittfokuserte eiere har kunnet sko seg på formidling av legemidler. Nå har den privatiseringskåte, svenske regjeringen fått det som de vil, og en stor del av apotekene er i ferd med å bli solgt. Til (rike og ofte utenlandske) eiere som ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Omtrent som i Norge, med andre ord. Partier og politikere som står for denne tankegangen, kommer aldri til å slippe inn i min verden.



Tro Verdig? (Kommunikasjon september 2009)

Kommunikasjon Posted on Fri, September 18, 2009 12:14:12

For et par år siden ble jeg kontaktet av noen som kalte seg Norsk Kunde og Medlemsutvikling. Vedkommende som ringte ønsket å selge firmaets tjenester til meg, og hørtes for så vidt troverdig ut. Det gjorde ikke informasjonen han sendte meg på e-post. Hvis du kom ut av tellinga kan jeg opplyse om at firmaet hadde ikke mindre enn tre skrivefeil i navnet sitt. Ville du tatt sjansen på å kjøpe tjenester for tusenvis av kroner fra et firma som ikke engang behersker elementære skriveregler? Ikke jeg heller. Dermed fikk de heller aldri vist meg om tjenestene deres var gode eller ei. Å lære seg å skrive navnet sitt riktig er noe de fleste får banket inn allerede i fire-femårsalderen. Det er mulig dette var et ungt firma, men det hjelper altså ikke.

Hvis du ser deg litt omkring på firmanavn, produktnavn og ikke minst på produktemballasje – for eksempel i dagligvarebransjen – ser du at det er flere som sliter med språket. Her florerer det med banale feil: Stavefeil, store forbokstaver i kø og orddelinger som ikke ligner grisen.

Og det rareste er at det ikke bare er små firmaer som sliter. Store, tunge selskaper med digre kommunikasjons- og markedsavdelinger og sikkert grisedyre reklamekonsulenter er slett ikke bedre. ”Telenor FriHet” ser for eksempel ikke særlig seriøst ut. På hjemmesidene til Norges største produsent av meieriprodukter finner jeg følgende invitasjon: ”Bli med på Hjernetrim”. Kanskje burde Tine isteden bruke hjernekapasitet på å lære seg å skrive? Tine inviterer også kundene til å bidra under vignetten ”BLOGG om Sunnhet”. Blir sunnhet enda sunnere hvis vi skriver det med stor S? Eller hva med Statoil, som på fargerike og sikkert ikke helt billige plakater kan fortelle at ”Ola Pakka 29,-”. Jeg tør ikke tenke på hvor mange ledd dette har vært gjennom før plakatene kom opp på bensinstasjonveggen – kommunikasjonsavdelig, markedsavdeling, reklamebyrå, designer, trykkeri – uten at noen har reagert.

Poenget mitt er at jeg rett og slett stoler mer på bedrifter og organisasjoner som har lært seg å skrive enn bedrifter som gir inntrykk av at det er sjuåringer som har produsert teksten for dem. Enten ansetter bedriftene folk som ikke kan en viktig del av jobben sin, og det er alvorlig. Eller så er det god, gammeldags slurv som ligger til grunn, og det er ikke noe bedre. At ”Tunfisk biter i vann” vet jeg fra før, det trenger jeg ikke å få opplyst på tunfiskboksen. Hvis jeg kan velge kjøper jeg den tunfiskboksen som ser mest seriøs ut. Og det er garantert aldri den med flest skrivefeil.