Bestemor var syk. Ofte og mye. Jeg var vel ikke gamle knotten første gang hun røyk inn på sykehuset med sitt første hjerteinfarkt, og siden gikk det slag i slag – bokstavelig talt. Jeg husker bestemor kom hjem fra et av disse sykehusoppholdene med det som skulle være informasjon om sykdommen og behandlingen. Allerede da våknet mitt kommunikasjonsmanninnstikt. Informasjonen om det alvorligste hun hadde opplevd så langt i livet besto av et stensilert A4-ark, skjevt trykket og nesten uleselig. Ikke en ingress, ikke en faktaramme, ikke en logo – kun en grøtete, blå smørje som var mer egnet til å skape enda mer bekymring enn å gi god og forståelig informasjon.

Dette begynner å bli noen år siden, og jeg håper stensilmaskinene har avgått ved døden, i likhet med bestemor. Men jeg mistenker at det fortsatt er mye å hente når det gjelder kommunikasjon. Velfungerende kommunikasjon er nemlig noe av det aller viktigste for en pasient – når alt annet ser mørkt ut er det ihvertfall ålreit å bli møtt med god informasjon. Her har det norske helsevesenet mye å lære. Jo da, de store sykehusene har profesjonelle kommunikasjonsavdelinger som sikkert gjør en god jobb, men som en gjennomsnittlig helseforbruker føler jeg meg ikke sikker på at ståa er optimal.

Som småbarnsfar har jeg de siste årene hatt mer kontakt med helsevesenet enn tidligere. Mye mer, selv om det heldigvis har gått rimelig bra så langt. Legevaktbesøk, barnelegevisitter og utflukter til diverse spesialister blir liksom en del av hverdagen.

Når jeg for eksempel kommer inn på min lokale legevakt, blir jeg møtt med en håndskreven, neongul plakat med påskriften ”Trekk kølapp her”. På resepsjonens glassvegg er det klistret opp lapper med forskjellig informasjon – i et virrvarr av håndskrift, forskjellige fonter og med flere skrivefeil. Det samme opplever jeg på så å si samtlige legekontorer og helseinstitusjoner jeg besøker.

Hvor er kvalitetssikringen? Hvor er tanken om en helhetlig profil, og hva med estetikken? Man ønsker å føle seg trygg når man oppsøker lege og sykehus, men dette er faktisk med på å gjøre legebesøkene mindre betryggende. Når helsepersonell ikke engang kan føre en penn, hvordan kan jeg da være trygg på at de kan føre en skalpell? Det handler til syvende og sist om tiltro til helsevesenet, og er det noe helsevesenet trenger, så er det større tiltro og bedre omdømme. Når jeg kommer inn på et legekontor eller en legevakt vil jeg ikke bli møtt med plakater som minner mer om oppslagstavla i en Rimi-butikk enn om et sted der jeg overlater kroppen min – og barna mine – i fremmedes hender.

Jeg forstår at ressursene er knappe og at man i en presset hverdag må prioritere behandling av pasienter høyest. Men å nedprioritere kommunikasjon og informasjon i denne sammenhengen er – ja, ganske sykt.