Det kommer kanskje som et sjokk at jeg, kommunikasjonsansvarlig
og redaktør i selveste Farmasiforbundet, nå
kommer ut av skapet som pillevegrer. Jeg vegrer meg
nemlig for å putte legemidler inn i kroppen. Ikke at jeg er
redd for at de ikke skal virke, det er heller det at jeg er redd
de skal virke for godt, sånn at kroppen blir avhengig. Eller
at virkestoffene slutter å virke.
På legemiddelområdet har jeg på mange måter fått en slags
dobbeloppdragelse i barndommen – fattern var alltid
skeptisk til medisiner, mens muttern stadig hentet fram det
lille disprilglasset fra medisinskapet. Men det var nok
fatterns holdninger som festet seg best. Det har gitt meg en
tro på at kroppen ordner mange av smålidelsene selv, bare
man gir det litt tid. Trenden nå for tida er at man vil unngå
enhver form for motstand, og at det gjelder å putte i seg en
tablett eller fem når man får det minste vondt et eller annet
sted. Fattern lærte meg at du først venter og ser om det går
over, og så kan du vurdere å gå løs på medisinskapet hvis
det ikke gir seg.
Nå har jeg rundet førr, og det er ikke til å komme fra at med alderen følger også flere plager. For eksempel vondt i hodet etter en stressende arbeidsuke. (Ja, det hender faktisk at vi har det i Farmasiforbundet). Når dette kombineres med tre viltre rabagaster på hjemmebane og en eiendom med seks bygninger og to mål tomt som skriker etter vedlikehold, hender det at det blir litt i meste laget for mitt lille hode. Så da har det faktisk hendt at jeg har skeiet ut med en Ibux eller en Paracet. Og du verden som det virker. For ikke å snakke om pollenallergi, som for min del har blitt kraftigere med åra – nå er jeg avhengig av Cetirizin daglig i vårsesongen hvis det ikke skal renne og klø hele dagen. Derfor er jeg tross alt takknemlig for at disse legemidlene finnes. Men fatterns gamle visdomsord sitter fortsatt som spikret – de må brukes med måte.
