Teksttanken

I serien ”jeg graver i arkivet” er turen nå, på tampen av sommeren, kommet til ”Sommerspinn” fra Programbladet i 2000. Her står en walisisk blondine svært sentralt.

Bilferie. Det var barndommens sommer for meg. Enten turen gikk til Sørlandet, Danmark, eller enda lenger – til et rart land som ser ut som en støvel.

På den italienske rivieraen ligger en liten by som heter Diano Marina – en badeby som står for meg som barndommens sommerparadis. Her var det lange sandstrender, karuseller, søte jenter og helt annerledes iskrem enn hjemme i Norge. Gelati, kalte de den. Og her var ildfluer og rare menn med stråhatt som solgte kokosnøtter på stranda. Det var ikke fritt for at jeg gledet meg til å bytte ut det iskalde plastplaskebassenget i hagen med varmt middelhavsvann. Eller i det minste lunkent brakkvann i Limfjorden.

Det kjedelige med barndomsparadiset var naturligvis at man måtte sitte i bil i et stor og ukjent antall timer for å komme dit. Nå for tiden har ungene i baksetet tilgang på Nintendo og PlayStation og jeg vet ikke hva. Før i tiden måtte vi nøye oss med bilbingo som var ferdig utkrysset med kuer og norske flagg før vi nådde Moss. Og da var det 183 mil igjen til ferieparadiset…

Du vet sikkert hvordan det er å sitte i en glohet bil mens far røyker, mor maser og lillebror er dum? Det vet i hvert fall jeg. Allerede før vi var kommet ut av barndomsbyen Lillestrøm, dukket det uunnværlige spørsmålet opp: ”Er det langt igjen?”. Etter hvert supplerte vi med ”jeg må tisse” og ”kan vi få is?”.

Trøsten på veien var fatterns nyinnkjøpte kassetter med Bee Gees og Bonnie Tyler. Ulempen var at vi kun hadde disse to kassettene. Å kjøpe flere var utelukket, for kassetter var dyrt, må vite. Jeg tror forresten Bonnie Tyler må ha vært min første forelskelse. Da ferien var slutt, satte jeg meg på gutterommet og klippet ut ukebladbilder av den blonde syngedamen mens jeg hørte på ”It’s a Heartache” på min brillefine mono-kassettspiller.

Til tross for traumatiske bilopplevelser, er det noe litt magisk over minnene fra den gang, for over 20 år siden. Som den håpløse nostalgiker jeg er, har jeg derfor årets sommerplan klar: Om få dager setter jeg nemlig kursen mot barndommens paradis igjen – denne gang med CD-spiller og air condition i bilen.

(Det skal sies at jeg også har vært tilbake i Diano Marina etter dette, og stedet er fortsatt en reise verdt. Når det gjelder Bonnie Tyler, derimot, er jeg redd forelskelsen har lagt seg en smule…)

Da Wenche Foss forlot oss forleden, var jeg blant dem som felte en liten tåre, mens jeg tenkte tilbake på mitt møte med henne i 1997. Wenche fylte åtti, og Programbladet ville selvfølgelig ha sin del av kaka. Jeg trakk det lengste strået, og fikk i oppgave å dra hjem til Wenche. Resultatet ble litt annerledes… Jeg kunne ikke dy meg, og gravde fram intervjuet, som du kan lese nedenfor. Husker jeg var litt stolt, særlig fordi Wenche hadde sagt nei til de fleste bursdagsportrettintervjuforespørslene i forbindelse med 80-årsdagen.

Min helaften med Wenche

– God dag, er det Wenche Foss? – Jaa? – Det er Vetle Daler fra Programbladet; jeg lurte på om jeg kan få et intervju hjemme hos deg? – Nei, du, jeg er nok for sliten. – Kan jeg få by deg på middag hjemme hos meg isteden, da? – Ja, det var en god ide…men kan du lage mat da? Når vil du jeg skal komme?

Tenk, jeg fikk Wenche Foss på kroken, og nå må jeg lage mat til Norges største diva og skuespiller! Og det rett etter den 80-årsfeiringen! Jeg angrer nesten allerede. Hvordan skal jeg, ungkar og junk-food-entusiast, kunne tilfredsstille selveste Wenche? Fisk. Det måtte bli fisk. Og champagne – av samme merke som James Bond drikker, for det har jeg lest et sted.

Så ringer det på døren. Jeg føler at alt står på hodet, men jeg må ned for å møte gjesten.
– Hei, Vetle, her var det ikke lett å finne fram, skal jeg si deg. Jeg er ikke så ofte på disse kanter, forstår du. Hvilken etasje bor du i? Fjerde? Ok. Den spreke damen nærmest spretter opp trappene, og jeg føler at dette nok skal gå veldig bra. – Fortell litt om deg selv, da Vetle? Wenche vil gjerne høre om meg og min bakgrunn. Hun er kanskje lei av å snakke om seg selv?
– Jeg er så lei det. Det er ikke så festlig å bli kalt diva heller, men jeg tar det som et kompliment. Det var det jeg tenkte. Hun setter pris på noe som er annerledes.
– Dette var en morsom ide. Men jeg synes det var litt modig både av deg og av meg. Du vet, jeg har ikke gjort dette før, jeg heller. Men jeg har evnen til å føle meg vel nesten hvor som helst, jeg.
– Hmmm…er det så lenge siden sist du var på ungkarsmiddag da?
– Jeg tror ikke jeg har vært på ungkarsmiddag siden 1938, da jeg traff min første mann. Men han hadde hushjelp til å lage maten, mimrer Wenche. Jeg henter champagnen fra kjøleskapet, og Wenche tar kontrollen.
– Nå skal jeg lære deg å åpne champagne. Det skal gjøres slik at det høres ut som en kvinnes sukk. Slik. Korken løsner. Sukk. Skål!

Til alt hell har jeg maten under kontroll, men Wenche lar meg ikke drive på kjøkkenet alene, neida, jeg får hjelp både med tilberedning og rydding.
– Jeg har hørt rykter om at forskjellen på mannlige og kvinnelige kokker er at mennene roter mer, sier jeg for å unnskylde kaoset på benken.
– Bare ta det med ro du, for det ser sånn ut hjemme hos meg også, selv om jeg sjelden lager så avanserte ting som dette, sier hun.
– Agurksalaten ser flott ut!
– Jeg fikk oppskriften av mamma, medgir jeg.
– Da ringer vi til mamma! Wenche griper telefonen.
– Vet du hva sønnen din har gjort? Skrelt og kokt poteter, og servert nydelig mat!
Så er det klart for desserten. Ost og kjeks er som regel en sikker vinner. Men jeg må komme med en liten tilståelse før vi begynner. Hvordan skal jeg si det?
– Jeg har dessverre ikke noen skikkelige rødvinsglass, innrømmer jeg. – Det gjør ikke noe, det smaker like godt fra kjøkkenglass, sprudler Wenche og kikker i kjøkkenskapet. Du verden.
– Vet du, av og til kommer jeg hjem og er lykkelig hvis jeg finner en brødskive og litt ost.

Jeg begynner å skjønne at Wenche Foss slett ikke bare er en diva, men en jordnær eldre dame som er litt lei av alt det overdådige. Men hun er også en ung, litt sprø jente.
– Selvet er ungt, selv om kroppen blir dårligere. Jeg må si det var et mål for meg å runde 80 år, innrømmer hun.
– Jeg har levd et vidunderlig liv, men jeg engster meg ofte for fremtiden i samfunnet vårt. Derfor sitter jeg helst alene på nyttårsaften, for jeg vet ikke om det egentlig er noe å feire, sier damen som har opplevd flere slike enn de fleste av oss kan regne med.
– Jeg håper jeg får leve og se hvordan det går med familien. De er det kjæreste jeg har, uten dem kunne det vært det samme med karrieren og alt sammen, sier Wenche. En litt ettertenksom stemning legger seg over bordet, men nå vil jeg ha noen tips som jegkan ta med meg videre. Jeg mener, har man hatt Wenche Foss på middag, kan man vel invitere de fleste.
– Hva er det ideelle å servere under et stevnemøte?
– Hvis det er en forelskelse i luften, en ”coup du foudre” som det heter på fransk, behøver man ikke å servere noen ting. Da kan man bare sitte i timesvis og se hverandre inn i øynene.
– Hva var det du falt for under forrige ungkarsmiddag, da?
– Han spilte vidunderlig piano for meg, og da var jeg solgt.
Jeg har ikke piano, jeg.

(På trykk i Programbladet nummer 1 – 1998)