I serien ”jeg graver i arkivet” er turen nå, på tampen av sommeren, kommet til ”Sommerspinn” fra Programbladet i 2000. Her står en walisisk blondine svært sentralt.
Bilferie. Det var barndommens sommer for meg. Enten turen gikk til Sørlandet, Danmark, eller enda lenger – til et rart land som ser ut som en støvel.
På den italienske rivieraen ligger en liten by som heter Diano Marina – en badeby som står for meg som barndommens sommerparadis. Her var det lange sandstrender, karuseller, søte jenter og helt annerledes iskrem enn hjemme i Norge. Gelati, kalte de den. Og her var ildfluer og rare menn med stråhatt som solgte kokosnøtter på stranda. Det var ikke fritt for at jeg gledet meg til å bytte ut det iskalde plastplaskebassenget i hagen med varmt middelhavsvann. Eller i det minste lunkent brakkvann i Limfjorden.
Det kjedelige med barndomsparadiset var naturligvis at man måtte sitte i bil i et stor og ukjent antall timer for å komme dit. Nå for tiden har ungene i baksetet tilgang på Nintendo og PlayStation og jeg vet ikke hva. Før i tiden måtte vi nøye oss med bilbingo som var ferdig utkrysset med kuer og norske flagg før vi nådde Moss. Og da var det 183 mil igjen til ferieparadiset…
Du vet sikkert hvordan det er å sitte i en glohet bil mens far røyker, mor maser og lillebror er dum? Det vet i hvert fall jeg. Allerede før vi var kommet ut av barndomsbyen Lillestrøm, dukket det uunnværlige spørsmålet opp: ”Er det langt igjen?”. Etter hvert supplerte vi med ”jeg må tisse” og ”kan vi få is?”.
Trøsten på veien var fatterns nyinnkjøpte kassetter med Bee Gees og Bonnie Tyler. Ulempen var at vi kun hadde disse to kassettene. Å kjøpe flere var utelukket, for kassetter var dyrt, må vite. Jeg tror forresten Bonnie Tyler må ha vært min første forelskelse. Da ferien var slutt, satte jeg meg på gutterommet og klippet ut ukebladbilder av den blonde syngedamen mens jeg hørte på ”It’s a Heartache” på min brillefine mono-kassettspiller.
Til tross for traumatiske bilopplevelser, er det noe litt magisk over minnene fra den gang, for over 20 år siden. Som den håpløse nostalgiker jeg er, har jeg derfor årets sommerplan klar: Om få dager setter jeg nemlig kursen mot barndommens paradis igjen – denne gang med CD-spiller og air condition i bilen.
(Det skal sies at jeg også har vært tilbake i Diano Marina etter dette, og stedet er fortsatt en reise verdt. Når det gjelder Bonnie Tyler, derimot, er jeg redd forelskelsen har lagt seg en smule…)
