Teksttanken

Jeg elsker ordspill! Så denne muligheten kunne jeg ikke la gå fra meg. I kjøleskapet hjemme står det nemlig et glass med julesild – to måneder etter jul. Det samme skjer hvert år – jeg kjøper inn sild og gleder meg til deilige sildefrokoster, men klarer aldri å spise opp silda før jula er over. Så da blir den stående der, da, helt til slutten av februar, når jeg oppdager glasset igjen, og utbryter: Helvete! Sild!

Nå var det jo ikke sild jeg skulle skrive om her, men ild. Helvetesild. Vinterens store vaksinetrend. For nå skal «alle» ha vaksine mot helvetesild.

Helvetesild er en smertefull, blemmedannende hudinfeksjon som gir utslett med svie og kløe.

Dette vil man ikke ha, selvsagt, så da er det bare å løpe til nærmeste apotek for å få satt helvetesildvaksine.

Prisen er skyhøy, dessverre. Kanskje så høy at man må nedprioritere andre ting for å ha råd til den. Som for eksempel delikatesser til frokostbordet. Da er det godt å vite at det står et glass med julesild i kjøleskapet.

Julestemningen er i ferd med å synke inn, og for å få litt ekstra fyr på julefølelsen tok jeg en kikk på de store apotekkjedenes julesortiment. Her er noe av det jeg fant: Spekeskinke. Brente mandler. Morgenkåpe. Chiliolje. Pesto. Fløtekarameller. Sjokoladehjerter. Polkadrops. Bunadsskopose. Potetkrydder. Lue. Votter. Tøfler. Julesokker. Aromakaffe. Ananas- og mangote. Ullsinglet. Fuskepelshatt. Sennep. Og Kongerøkelse da, selvfølgelig. Ingen jul uten røkelse.

Si meg – er det i det hele tatt plass til medisiner på apoteket nå før jul?

Det er nemlig noen legemidler som også er essensielle i denne søte juletiden. Baksiden av medaljen, så å si: syrenøytraliserende, kolesterolsenkende, Paracet, Ibux – helt nødvendig for å komme seg helskinnet gjennom julefeiring og ikke minst førjulsfeiring med julebord, feit julemat og rikelige mengder juleøl og julebrennevin.

Sistnevnte får du ikke får kjøpt på apoteket. Da må du nok til en annen spesialforretning. Enkelte vil mene at det er medisin det også. God jul.

Jeg bodde i USA en periode, og der brukte jeg mange timer i store amerikanske kjedebutikker som Walmart og Target. Her får du det du trenger av dagligvarer og alt mulig annet, og innerst i lokalet er det gjerne en egen apotekavdeling. Her er det masse hyller med fargerike legemiddelpakninger, og bak der igjen er det en liten luke hvor farmasøyter (eller apotekteknikere, muligens) sitter og ekspederer resepter. Så da er det bare å grabbe med seg en sixpack med øl, noen kyllingfileter og litt reseptmedisin så å si i samme håndbevegelse.

Nå har Norgesgruppen, Norges største dagligvareaktør med kjeder som Meny og Kiwi, kjøpt Norsk medisinaldepot (NMD) og dermed også Vitusapotek (Og Ditt apotek). Endelig får vi amerikanske tilstander i norsk apotekbransje! Apotek i butikk, melk og brød og Valium i samme handlekurv!

Eller, vent litt: Jeg har sjekket apotekforskriften. «Apoteklokalet skal ha en utforming som tydelig avgrenser apoteket fra omkringliggende lokaler. Apoteket skal ikke kunne oppfattes som en del eller naturlig forlengelse av andre virksomheters lokaler», står det der.

Fader, da ser det ut til at vi må ta til takke med de kjedelige, gamle, norske apotekene med ganske strenge reguleringer, egne lokaler, og med apotekteknikere og farmasøyter som kan jobben sin og er på pletten for å hjelpe når det trengs. Damn!

Jeg har fått fått en ny apotekteknikervenninne på lokalapoteket hjemme. Når jeg kommer innom, smiler hun alltid hjertelig og slår av en liten prat. Noen ganger en lengre prat, og det er alltid hyggelig.

Her om dagen kom jeg imidlertid i skade for å spørre om hvordan de nye datasystemene på apoteket fungerer, og da kan du si at jeg ble stående en stund. Ansiktet hennes skiftet fra glede til fortvilelse. Hun forklarte og fortalte om PC-er og skjermer som stadig går i stå, lange køer, irriterte kunder og frustrerte ansatte.

Etter hvert ble jeg engstelig for at hun skulle begynne å rive av seg det lange håret i et anfall av dyp apotekdatasystemfrustrasjon.

Farvel FarmaPro – velkommen Alfa, ApoSys, Ascent, Orion – og Eik. I den forbindelse lurer jeg på én ting: Hva har egentlig løvtrær med apotekdatasystemer å gjøre?

Det svarer ikke Apotekforeningens direktør Per T. Lund på i en artikkel om Eik på foreningens webside. Men han bedyrer at med tiden skal alt bli så meget bedre. Vi får håpe han har rett.

I fjor høst lanserte Studentskipnaden i Oslo en kampanje der studenter kunne foreslå et nytt navn på kjønnssykdommen gonoré.

Blant navneforslagene var «underlivsragnarok», «utflodshelvete» og «køllekrise». Fra før har vi det gode (?) gamle uttrykket «dryppert». Og vinneren ble … (trommevirvel): kjønnsråte!

Dette er trolig det minst sexy ordet jeg noen gang har hørt. Men så er ikke sykdommen særlig sexy heller. Jeg skal ikke gå inn på symptomene her, det kan du sikkert mer om enn meg. Ikke har jeg særlig lyst til å snakke om det, heller.

Hvorfor forteller jeg om dette? For det første er jeg glad i språk – både nye og gamle ord – og her er det virkelig mye å boltre seg i.

For det andre er det selvsagt nyheten om gonoré-rekord i fjor som pirret min nysgjerrighet. Så vidt jeg vet har jeg altså ingen egen erfaring med dette, men utviklingen er ikke noe å juble over.

Målet er at det nye ordet skal ha en avskrekkende effekt. Hvis man likevel skulle falle for fristelsen til å ha tilfeldig sex, er kondom den beste måten å beskytte seg på.

Så her er det bare en ting å si: Selg så mye dong du bare orker!

Jeg elsker oransje! Det er en frisk, sprudlende og positiv farge som gjør meg glad. Jeg forbinder den med sola, appelsiner og vakre gerbera i en vase på gourmetmiddagsbordet. Og Parat, selvsagt. Mulig jeg er litt inhabil her, men jeg liker Parats profilfarge. Når det er sagt, er ikke Farmasiforbundets nydelige blåfarge så verst, den heller.

Oransje er også fargen som i alle år har fulgt reseptmedisinene fra apoteket. Du vet, den oransje rammen rundt etikettene. Men her om dagen skvatt jeg litt da jeg fikk utlevert medisin på lokalapoteket. For etiketten var helt hvit. Ingen ramme.

Hva skjedde her? Etiketten med oransje ramme var jo noe av det som skilte medisinesken fra en hvilken som helst dagligvare. Den var selve kvalitetsstempelet. Den kunne jeg stole på.

Den hvite etiketten ser ut som noe jeg kunne laget selv på printeren min hjemme. Jeg mistenker at dette er et utslag av pengesparing. Helt hvite etiketter er sikkert billigere enn etiketter med oransje ramme. Og billige ser de ut også.

Dette er ikke apoteket verdig. Gi meg oransje ramme tilbake sporenstreks!

Jeg har mange ganger i denne spalten skrevet om mitt lokale apotek, hvor jeg alltid har fått glimrende service, hjelp og veiledning når jeg skal hente ut medisiner til barn, svigermor – eller meg selv. Jeg er kjempefornøyd med apoteket mitt, og en av grunnene til det heter Runa.

Runa har vært der så lenge jeg kan huske, og møter meg alltid med et smil når jeg nærmer meg skranken. Mulig at det har å gjøre med at hun vet at jeg jobber for fagforeningen hennes, men jeg føler meg temmelig sikker på at hun leverer det samme smilet til de andre kundene også.

En ekstra bonus for meg er selvsagt at Runa er den eneste på apoteket som alltid bærer den fabelaktige blå nåla med «Autorisert apotektekniker» på uniformen sin. Nå var det riktignok jeg som designet den nåla i sin tid, så jeg er kanskje inhabil, men den er jo ganske fin, er den ikke?

Nå går Runa av med pensjon. Mine turer til apoteket blir aldri de samme igjen. Jeg kommer til å savne henne, men jeg vet at det er mange Runa-er der ute. Sånn sett er jeg ikke veldig bekymret. Jeg skal se etter den blå nåla.

Lykke til videre i livet, Runa!

– Tomt, sa apotekteknikeren på Apotek1.
– Dessverre, sa apotekteknikeren hos Vitus.
– Den har vi ikke inne, beklaget apotekteknikeren hos Boots.

Jeg var rødflammet i trynet, ikke ulik Tor Varhaug i Etaten, hvis du husker den fantastiske komiserien med Atle Antonsen i hovedrollen. Nå er jeg ikke så nevrotisk som avdelingsleder Varhaug i Plan- og bygningsetaten, men det er uansett ikke så kult å gå rundt med rødflammet utslett i trynet.

Vanligvis hjelper det å smøre på kortisonkremen Locoid, men den var det klin umulig å få tak i. I likhet med flere og flere legemidler var det leveringsproblemer, og det fikk jeg bokstavelig talt kjenne på kroppen.

Det er selvsagt kjipt for meg å gå rundt som Tor Varhaug, men det er mye, mye kjipere for dem som ikke får tak i viktigere medisiner mot ADHD, høyt blodtrykk, eller riktig antibiotika. De kjenner det virkelig på kroppen.

Jeg vet at apotekene strekker seg langt for å skaffe alternativer som funker, selv har jeg prøvd andre kortisonkremer som virker nesten like godt som min kjære Locoid. Men det er åpenbart noe som ikke fungerer slik det bør her. Legemiddelforsyningen er for sårbar når det får konsekvenser for pasienter over hele kloden dersom en eneste fabrikk i for eksempel Kina eller India brenner ned.

Jeg kan sikkert prøve kjerringrådene olivenolje eller eplesidereddik mot eksemen, og kanskje funker det også. Jeg er derimot ikke så sikker på at man bør behandle høyt blodtrykk eller ADHD ved hjelp av kjerringråd.

Jeg synes heller man skal få utlevert nøyaktig det man trenger på nærmeste apotek, akkurat når man trenger det. Vi bør tilbake dit. Sporenstreks.

Svigermor har hatt alt – altså, alt av helseplager. Det finnes knapt et sykehus i Osloområdet jeg ikke har kjørt henne til. Hun kommer heldigvis ut på beina hver gang. Som jeg sa til barna mine forleden: «Besta er seig.»

Det eneste jeg ikke kan huske at hun har hatt, er influensa. Hvert år går hun nemlig og får influensavaksine. Så også i år. Egentlig synes jeg hun også burde ta influencer-vaksine,
men jeg skal la det ligge.

Problemet nå er at armen hennes har blitt både rød og hoven etter sprøytestikket. Derfor er jeg spent på hvilken legevakt eller hvilket sykehus jeg skal jeg få gleden av å kjøre til senere i dag. Forhåpentligvis går hevelsen ned av seg selv – for som sagt: «Besta er seig.» Og sprøyte gal, kunne jeg lagt til. Men det tør jeg ikke si, av frykt for å bli gjort arveløs.

Nå hører det med til historien at vaksinen ble satt hos fastlegen. Dette hadde garantert ikke skjedd hvis hun isteden hadde gått til et apotek for å få vaksinen. Eller jo. Men selve stikke-opplevelsen hadde nok vært mye hyggeligere.

Du tror kanskje Arendalsuka bare er et eneste langt cocktailparty hvor eliten samles for å spise og drikke mens de mingler rundt blant sine egne med champagneglasset på snei?

Vel, ja, det stemmer. Men bare litt. For det er mye mer.

Farmasiforbundet var til stede under årets uke, og samlet en rekke gode apotekmennesker for å snakke om apotek og helsetjenester.

Det ble interessant og nyttig for dem som var til stede, og for dem som fulgte debatten på nett. Hvis du ikke fikk sett den, er den fortsatt tilgjengelig på Farmasiforbundets Facebook-side.

Og interessant og nyttig etterpå, fordi forbundsleder Bodil Røkke og nestleder Monika Nilsen fikk en gyllen mulighet til å diskutere apotekpolitikk med en rekke politikere og bransjefolk som var til stede hos Farmasiforbundet denne ettermiddagen. Det ville tatt månedsvis med møtevirksomhet i Oslo for å få gjennomført de samme samtalene.

Arendalsuka er nok likevel mest nyttig for byens mange apotek. Der hersker den rene klondyke-stemningen i de dagene den politiske festivalen går av stabelen. Salget av hodepinetabletter om morgenen har trolig aldri vært så høyt i en norsk by noensinne.

Det skyldes antageligvis det store inntaket av gode samtaler på ettermiddags- og kveldstid.