Teksttanken

De siste åra har det gått bindestreksnavn-inflasjon i norsk presse. Finnes det en mulighet på tabloiddesken til å slenge på noe foran et kjendisnavn, gnir deskjournalistene seg i hendene. Dette går oftest utover reality-kjendiser. Her florerer bindestreksnavnene: Charter-Svein, Bonde-Petter, Paradise-Mats, Jakten-Clas, Farmen-Barbro, Robinson-Ihne…denne lista kan bli veldig lang. Men også artister, skuespillere, tv-folk og idrettsutøvere er utsatt for fenomenet: Jesus-Solskjær, GP- Jostein, Pop-Venke, Gåte-Sveinung, Fiolin-Alex, Himmelblå-Line, Stav-Kathrine og Kvadruppel-Ingvild er alle blitt bindestrekkjendiser. Heller ikke politikere og andre samfunnsaktører slipper unna: Gaza-Gilbert, Hvitsnipp-Hagen og Krise-Kristin har fått sine bindestreker. Og så har vi selvfølgelig Kiwi-Bob, mannen som ble kjendis fordi han er en kløpper til å finne utgåtte varer på Kiwi. Jeg er usikker på om han egentlig har noe etternavn.

Noen får bindesteksnavn som henger på dem lenge etter at den aktuelle karrieren er over, bare tenk på Porno-Hagen og Moskva-Marit, for eksempel. De kommer aldri til å bli kvitt bindestrekene sine, uansett om VG og Dagbladet blir lagt ned i morgen. Tendensiøst-Vetles bønn til VG-Bernt, Dagbladet-Aasheim og alle andre i tabloidpressen er at de fortsetter med å lage teite bindestreksnavn, slik at kjendisene aldri blir kvitt dem igjen. Så skal jeg fortsette å samle.

Scene: Krystallklart vann, grønne sjøplanter. En drektig
hummer legger sine egg, som synker mot havbunnen. Etter hvert klekkes eggene,
og søte, små hummerunger tar sine første famlende svømmetak. Voiceover: Selveste
David Attenborough. Vakkert? Absolutt. Lureri? Absolutt. Det seerne trodde var
opptak fra havet, var nemlig i virkeligheten tatt opp i et akvarium.

Dette var et av eksemplene BBCs etikkredaktør David Jordan
viste for Kringkastingsrådet da rådet var i London i forrige uke. Han kunne
også fortelle om lureri med innringningskonkurranser, der vinneren i
virkeligheten satt og ringte i studioet ved siden av, og om «faction»-dramaserier
– «based on a true story» – der virkeligheten er kraftig fordreid for å se best
mulig ut på skjermen. Er dette greit? Nei, mente David Jordan, og BBC ble da også
dømt til å betale bot for innringings-flausen. Konklusjonen Kringkastingsrådet
satt igjen med etter presentasjonen, er at vi som seere antagelig blir lurt av
TV-kanalene oftere enn vi liker å tro.

Disse eksemplene var hentet fra BBC, men
det er all grunn til å tro at paralleller kan trekkes til Norge. Etikk-redaktøren
sjarmerte Hans-Tore Bjerkaas såpass at kringkastingssjefen nå vurderer om NRK
skal skaffe seg en tilsvarende. Det er på høy tid.

@nytidleser: Jeg er livredd for å gå glipp av ting, og det er nok en av grunnene til at jeg var tidlig ute med å bruke internett, og at jeg ofte hiver meg på nye tjenester som dukker opp. «Sosiale medier», eller «web 2.0» har vært det hotteste en stund nå – her er uante muligheter for å kommunisere vesentligheter og ikke minst uvesentligheter til folk og ufolk.

Fordelene med nye medier som blogging, Facebook og mikroblogging på Twitter er åpenbart mange, men de nye formene for kommunikasjon har en ulempe: De tar tid. Mye tid, hvis man skal følge opp skikkelig. Og er det noe jeg ikke har nok av som trebarnsfar så er det nettopp tid. Jeg synes kona mi formulerte det bra: «Hvordan skal jeg få tid til å bruke Twitter, jeg som ikke har tid til å barbere leggene mine engang?» Jeg barberer ikke leggene, men er usikker på om jeg har tid likevel. Men jeg klarer ikke å ligge unna heller. Dessuten gikk det opp for meg her om dagen at selv Arnie Norse – den legendariske 84-åringen som synger griseviser på ølbula Tranen i Oslo – er på Twitter. Så nå bærer det inn på Twitter for meg også. Jeg lover å komme tilbake med en kost-nytte-evaluering etter hvert. twitter.com/vdaler

Forleden ga sjarmtrollet (eller «skjermtrollet», som tabloidene ville sagt) Jay Leno seg som programleder for «The Tonight Show» på NBC, USAs mest populære kveldstalkshow. Etter 17 år bak det brune skrivebordet overlater han nå stolen til sin ikke fullt så sjarmerende etterfølger Conan O’Brien. Dermed er en epoke over i amerikansk tv-historie. Og også i min private tv-historie.

I 1998 møtte jeg talkshowkongen i Burbank, og jeg tør påstå at det var et av de mest spesielle intervjuene jeg har gjort i min journalistkarriere. Som utsendt fra Programbladet, «Norway’s largest tv magazine», ble jeg traktert som en VIP på Lenos bakrom, med kanapeer og sprudlevann – riktignok uten alkohol – sammen med celebriteter som selveste trash-tv-kongen Jerry Springer, en av Lenos gjester denne kvelden. Siden den gråmussede tv-traktoren ikke hadde tid til annet enn et håndtrykk og en lynrask fotosession, foregikk selve intervjuet på en litt mindre glamorøs måte.

Etter uker på veien var vi nær bankerott, og hadde tatt inn på et særdeles lusent motell. Der fikk jeg etter mye om og men stablet meg inn i en skikkelig skabbete telefonboks med knust dør og en mystisk stank av urinal. Med en stor bunke quarter-mynter parat fikk jeg omsider kontakt med Leno, og mens jeg strevde med å holde urinstanken på avstand, fikk jeg stotret fram mine halvdårlige spørsmål. Leno snakket, jeg balanserte mynter og kulepenn i den ene hånda og journalistblokk i den andre, og resultatet ble faktisk ikke så verst. Det så i hvert fall pent ut på trykk. Men sjelden har vel et glamourintervju blitt gjennomført under så miserable forhold.

De siste årene har så å si alle korrekturlesere fått fyken i norske medier. Her skal det spares penger, og hvem er vel lettere å sparke ut enn dem som gjør noe så lite viktig som å passe på språket vårt? I takt med at tekstmengden øker, satser pressen altså mindre og mindre på å skrive korrekt, og støtter seg heller vaklevorent på mangelfull korrekturprogramvare. Det gir seg noen artige utslag, som jeg stadig observerer når jeg går gjennom listene over nyord i pressen. Her blir nemlig også skrivefeilene registrert. Jeg har gravd opp noen av ukas beste skriveleifer.

I kampen mellom VIF og Strømsgodset sist søndag fikk VIF inn noe så sjeldent som en ”frippelsjanse”, ifølge Stavanger aftenblad. Samme dag vant også LSK over Sandefjord, og Aftenbladet melder at det ble ”hjemmelseier”. Hvilken hjemmel det siktes til, opplyses ikke. VG har intervjuet FpU-lederen, som mener at ”spørsmålet om aktiv dødshjelp er noe som vil presse seg frem i opponionen”. Hvorvidt denne skrivefeilen er et utslag av journalistens eller FpU-lederens manglende språkforståelse, vet jeg ikke. I Sverige fikk en TV4-journalist en bombe på døra denne uka. ”Politiet etterforkser nå saken som et mulig drapsforsøk”, skriver Dagbladet. Får håpe at det ikke stokker seg like mye for politiet som for Dagbladets journalist. Stavanger aftenblad igjen: ”På torsdag er det Kristi himmelfarsdag”. Det er vel strengt tatt sønnen, og ikke faderen, som feires denne dagen? Nordlys melder at ”Arne Johannessen og Politiets Fellesforbund har stengt det åpne diskusjonsforumet på forbundets nettside fordi meldemmene sjokanerer hverandre”. Hvordan politifolk sjokanerer hverandre skulle jeg gjerne likt å se. Lurer på hva slags sjokolade de bruker? Til slutt: ”Trond Espen Seim på sin side kunne ha lært mye av musikerne på podiet når det gjelder artkulasjon og instrumentbeherskelse”. Og Dagbladets journalist kunne lært mye av å bli flinkere til å stave.

Jeg får den ikke ut av hodet. Den sitter som en parasitt. Jeg tenker såklart på ”Fairytale”, årsaken til årets mediesirkus de siste dagene. Jeg er ikke noen stor Eurovision Song Contest-mann, men skal ikke legge skjul på at jeg lot meg sjarmere av Alexander Rybak og seieren i Moskva.

Gleden ble fort drept. Av den evinnelige, norsktypiske lokaliseringsdebatten. Det er fascinerende å se tv-kanalene koble inn både statsminister og kulturminister som om dette skulle være det viktigste for nasjonen de neste årene. For ikke å snakke om alle ordførerne som slipper til i beste sendetid for å snakke om hvorfor deres by bør velges, og hvor utrolig mye dette vil bety for næringsliv og turisme i området. Det er pinlig naivt å tro at turister fra hele verden skal strømme til Norge etter et tv-show. Det gjør de naturligvis ikke, like lite som de gjorde etter de to forrige Grand Prix-finalene, eller etter Lillehammer-OL for den saks skyld. Hele verden sitter ikke klistret til tv-en når melodifestivalen går av stabelen, og de som gjør det, ser stort sett en konserthall. Reklameverdien av å arrangere Melodi Grand Prix er neppe særlig stor – når reiste du sist til et land fordi det hadde blitt arrangert en Eurovision-finale der? Nettopp.

Jeg lot meg også fascinere av den pinlige dekningen av Alexander Rybaks hjemkomst 17. mai. Tv-kanalene ryddet unna det vanlige sendeskjemaet og kjørte på med vimsete direkterapporter fra Gardermoen. Så dårlig ekstrasending har jeg ikke sett siden NRK surret seg bort under flykapringen på flyplassen en gang på nittitallet.

De siste ukene har de kommet som perler på en snor. Nei,
jeg snakker ikke om alle de spennende Paradise Hotel-artiklene i
tabloidpressen, men om partienes landsmøter. For en gangs skyld kan politikerne
selv sette dagsorden, og partilederne kan snakke om det som opptar dem mens
menigheten klapper seg såre, med tv-kanalenes kameraer surrende i bakgrunnen. Det
er befriende å høre politikere diskutere politikken sin fullstendig programlederfritt,
men helt medieupåvirket er de likevel ikke. Så fort et tv-kamera er tilstede,
blir nemlig partipampene nødt til å forholde seg til en mediestrategi, det vil
si å legge vekt på få budskap og kommunisere det så enkelt at også de utenfor
landsmøtesalen henger med.

For tida er jeg hjemmepappa, og da er NRK Alltid nyheter en
av mine beste venner. Kanalen gjør det mulig å kombinere metting av to
småttismunner med blant annet å følge direktesendingene fra partilandsmøtene. For
eksempel kunne jeg beundre talen Dagfinn Høybråten holdt til sitt landsmøte,
mens barnegrøten gikk ned på høykant. Mannen er nemlig en god taler, men akkurat
da jeg var på nippet til å la meg sjarmere, gikk han i mediestrategifella, og
kjørte på med folk flest-klisjeer om hvor udugelig regjeringen er som ikke gjør
noen verdens ting for å løse landets problemer. Og menigheten klappet henrykt.
Sånn er vår tids medietilpassede landsmøtesirkus.

Hva i all verden har Susan Boyle med svineinfluensa å
gjøre? Egentlig ingenting, men her er resonnementet: Jeg tror vi fra tid til
annen trenger en felles fiende, noe alle kan snakke om og være litt redde for,
men som egentlig ikke rammer oss på ordentlig. Den store, stygge
svineinfluensaen er en slik fiende. SARS-utbruddet i 2003 og fugleinfluensaen i
2006 er eksempler på andre store og skumle sykdommer som har gitt
verdensomspennde hysteri, til tross for at svært få ble rammet.

I slike fryktelige tider tror jeg også vi trenger en felles
venn, som motvekt til det grusomme. Kanskje en outsider som har fått til noe
bra. Det er her Susan Boyle fra Britain’s Got Talent kommer inn i bildet.
Sammen med svineinfluensaen har hun vært det store temaet i pressen de siste
ukene. De de to sakene har til felles, er den måten pressen, og særlig
nettavisene, ukritisk og med salgstall i øynene, pøser på med oppdateringer på.
Gjerne flere ganger daglig. Det gjør at vi som mediebrukere tror at disse to
sakene er de viktigste i verden akkurat nå, selv om de begge er fenomener som
mer eller mindre er medieskapte.

Vanlig influensa tar livet av 36 000 amerikanere hvert
år. I Norge er tallet 1000. Stikkordet er proposjoner.

Grillsesongen nærmer seg med stormskritt. Og da tenker jeg ikke på den grillingen du gjør hjemme i hagen din med kull og tennveske og sommerkoteletter. Jeg tenker på politikergrillingen. Valgkampen er nemlig rundt hjørnet, og i hver eneste valgkamp de siste årene har grill-terminologien blitt flittig brukt. Politikerne skal grilles. Det viktigste av alt er nemlig å sette dem på plass, grille dem til de blir så svidd at vi kan kjenne lukta av grillet politiker helt hjem i stuene våre. Forleden diskuterte Kringkastingsrådet i NRK den kommende valgkampdekningen. Et av rådsmedlemmene mente sågar at «politikerne må grue seg til å gå i studio» (sic!) Statskanalen lovte selvfølgelig å være tøffe mot politikerne, i likhet med strategien de fleste andre medier opererer med. Det er få som snakker om at lyttere, seere og lesere skal sitte igjen med et godt bilde av hva politikerne og partiene står for, slik at de kan gjøre seg opp en mening om hvem de ligger nærmest i ideologi og verdier. Nei, her skal det grilles! Fyr opp!

Ved forrige valg kjørte VG et opplegg de kalte ”Grill en politiker”, der partilederne måtte svare på kultne spørsmål fra folk flest. Strengt tatt burde vel de fleste av dem holdt seg til koteletter og grillpølser.

Har du barn sånn cirka rundt 4-5-6-årsalderen? Da vet du at det nå er den tiden på året når man bestiller billetter til sommerens Kaptein Sabeltann-forestilling i Dyreparken i Kristiansand. For tiden dreier det meste seg nemlig om sjørøvere generelt og Sabeltann spesielt her i huset. Det er ikke foreldrene som har introdusert guttungen for denne «helten», det er det barna i barnehagen som har gjort. Som småbarnsforeldre slipper man tydeligvis ikke unna podenes fascinasjon for sjørøvere og pirater. Men er strengt tatt hensynsløse banditter som dreper og stjeler, egnet som forbilder for barn? Naturligvis ikke.

Så hvorfor har det blitt sånn? En mulig forklaring er at det gjennom årene er noen kyniske voksne medienisser som har sett sitt snitt til å profitere på dette skrudde konseptet. Jeg tenker da for eksempel på Thorbjørn Egner og ikke minst Terje «Sabeltann» Formoe, sistnevnte har gjort seg rik som en sjørøver på show, bøker, plater og spin off-produkter. Nå går jeg selv i fella og bidrar til å gjøre denne piratens lommebok enda feitere. Sabeltann-billettkjøpet blir såklart ekstra interessant i lys av kapringsbølgen utenfor Somalia denne våren. Guttungen skal få showet sitt, men i bilen på vei hjem skal jeg forklare litt om hvordan det egentlig henger sammen.