”For mye fotball på TV”, lød en overskrift i VG sist uke. I en undersøkelse avisen har fått utført, sier 61 % at de synes det er for mye fotball på norsk TV. Hvis noen hadde ringt meg og stilt det spørsmålet, hadde jeg lagt til at det er for mye sport generelt på TV. Men tilbake til fotballen: Jeg finner det ganske komisk – de få gangene jeg tilfeldigvis og uforvarende får et glimt av en fotballkamp – at trenere og managere står på sidelinja iført dress og slips. Det samme antrekket figurerer ofte reportere og programledere i fotballsendingene i. Og det samme antrekket går sannsynligvis igjen når det forhandles om de vanvittige pengesummene for TV-rettigheter. Her møtes dressmenn til ”viktige” møter som om det skulle vært storpolitikk det dreide seg om.
Men hva er det egentlig fotballsendingene på TV handler om? Å hylle dem som er sterkest, tøffest og løper fortest. Typiske machoverdier, som Anne B. Ragde så riktig påpekte i Dagbladet. Det handler selvfølgelig også om lagspill, samhold, og om å møte gutta på puben for å ha det trivelig. Men egentlig er det enorme fokuset på sporten med på å bygge oppunder en ”dem mot oss”-tankegang som vi virkelig trenger mindre av i verden. At alle andre enn spillerne stiller i dress og slips for å få gi det et skinn av seriøsitet, gjør det bare enda teitere, når det egentlig handler om å dyrke noen av de mest primitive kreftene i oss. Send heller kommentatorene ut for å dekke virkelig viktige møter menn(esker) imellom – så lover jeg å sitte klistret til TV-stolen.