Jeg får den ikke ut av hodet. Den sitter som en parasitt. Jeg tenker såklart på ”Fairytale”, årsaken til årets mediesirkus de siste dagene. Jeg er ikke noen stor Eurovision Song Contest-mann, men skal ikke legge skjul på at jeg lot meg sjarmere av Alexander Rybak og seieren i Moskva.
Gleden ble fort drept. Av den evinnelige, norsktypiske lokaliseringsdebatten. Det er fascinerende å se tv-kanalene koble inn både statsminister og kulturminister som om dette skulle være det viktigste for nasjonen de neste årene. For ikke å snakke om alle ordførerne som slipper til i beste sendetid for å snakke om hvorfor deres by bør velges, og hvor utrolig mye dette vil bety for næringsliv og turisme i området. Det er pinlig naivt å tro at turister fra hele verden skal strømme til Norge etter et tv-show. Det gjør de naturligvis ikke, like lite som de gjorde etter de to forrige Grand Prix-finalene, eller etter Lillehammer-OL for den saks skyld. Hele verden sitter ikke klistret til tv-en når melodifestivalen går av stabelen, og de som gjør det, ser stort sett en konserthall. Reklameverdien av å arrangere Melodi Grand Prix er neppe særlig stor – når reiste du sist til et land fordi det hadde blitt arrangert en Eurovision-finale der? Nettopp.
Jeg lot meg også fascinere av den pinlige dekningen av Alexander Rybaks hjemkomst 17. mai. Tv-kanalene ryddet unna det vanlige sendeskjemaet og kjørte på med vimsete direkterapporter fra Gardermoen. Så dårlig ekstrasending har jeg ikke sett siden NRK surret seg bort under flykapringen på flyplassen en gang på nittitallet.
