Inntil nylig delte en videregående skole i Oslo elevene sine
i rene ”norske” og ”minoritets”-klasser. Rektor mente det
var en god løsning, men måtte (heldigvis) endre
standpunkt etter at media satte søkelys på saken. Det jeg
lurer på, er hvordan man foretok denne inndelingen i
praksis. For hva er egentlig å være ”norsk”? Sjelden eller
aldri har jeg sett en god debatt om dette. Og grunnen er
antakelig ganske enkel – det er nesten umulig å
definere.
I en tidligere utgave av Farmasiliv skrev jeg om elever på apotekteknikerlinja på Ås videregående i Akershus. De har veldig forskjellig bakgrunn – noen har foreldre fra et annet land, men er selv født og oppvokst i Norge. Noen av dem er brune i huden. Er de ”norske”? Andre har en ”norsk” og en utenlandsk forelder, er norske statsborgere men har urdu som morsmål. Er de norske? Andre igjen er utenlandske statsborgere, men er hvite i huden og har norsk som morsmål. Er de norske? Og spiller det egentlig noen rolle?
Poenget er at det ikke finnes et ”dem” og et ”oss”. Alle har forskjellig bakgrunn, og det er uhyre vanskelig å definere hva som gjør noen mer norske enn andre. Det eneste jeg kan komme på som nærmer seg et minste felles multiplum, er språket. – Språket er nøkkelen til alt, sa apotekteknikere på Mortensrud aportek i Oslo i en tidligere utgave av Farmasiliv, og de har trolig et poeng der.
Det er heldigvis mange dyktige apotekteknikere med mangfoldig bakgrunn. Det viktige er vel det faglige fellesskapet vi har på jobb, ikke hudfarge, navn eller aksent. Hvor ”norsk” er du, forresten?
