Jeg har en grusom tilståelse å komme
med: Jeg beholder over 95 prosent av
det jeg tjener selv – til tross for at jeg
vet at femti tusen barn sulter i hjel i
verden – hver dag. Jeg er en grusom
kyniker, en egoist uten sidestykke.

Hvordan kan jeg la dette skje? Hvorfor gir jeg ikke bort mer? 200 kroner kan gi et barn i et fattig land vaksine for resten av livet. Omtrent det jeg bruker på et par øl i byen en kveld. Men det er såklart viktigere at jeg får banka nedpå det ølet jeg har lyst på enn at et eller annet barn i et land langt vekk skal få en eller annen vaksine. Eller…?

Nå gir jeg altså bort litt penger til gode formål, og det håper jeg også du gjør. Farmasiforbundet gir også bort penger hvert år, rundt 60 000 kroner. Hoveddelen av dette går til Leger uten grenser, som bruker pengene blant annet i sitt arbeid i Afrika. Dessuten bidrar forbundet med noen tusenlapper til Amnesty og med én krone pr medlem til tv-aksjonen hvert år. Det er alltid hyggelig å signere på ”fakturaen” fra Leger uten grenser, og vite at en brøkdel av våre penger går til å hjelpe noen som har det langt verre enn oss. Hadde det vært opp til meg, hadde denne brøkdelen vært større. Men er det felleskapets penger vi skal bruke til dette? Eller bør det være opp til hver enkelt å bidra med sitt?

Jeg tror vi bør gjøre begge deler. I statsbudsjettet for 2013 legges det opp til å bruke 1 prosent av Norges brutto nasjonalinntekt på bistand, helt konkret dreier det seg om ca 30 milliarder kroner. Jeg mener at både Farmasiforbundet og hvert enkelt medlem burde gjøre det samme – altså bruke minst én prosent av sin ”brutto nasjonalinntekt” på å hjelpe noen som er milevis fra oss både i avstand og i levestandard. Ta en kikk på lønnsslippen din, regn ut selv, og velg deg ett eller flere gode formål å gi din prosent til. Det nytter!