Teksttanken

I 1995 ble det stiftet en temmelig smal studentklubb ved Høgskulen i Volda, nemlig «Illustrasjonsfotoklubben
ILLFO – klubben for dem som er interessert i å drikke noe jævlig mye øl, men som også er interessert i å dyrke sin interesse for illustrasjonsfotografiet».
Selve stiftelsesmøtet, hvor det ble produsert en omfangsrik protokoll, hadde to deltakere og fant sted en sen natt. Som mediestudent i Volda blir man fort opptatt av to ting: Fag og fest. Og ingenting er bedre enn når dette lar seg
kombinere – som i Illustrasjonsfotoklubben ILLFO. Litt sært, vil du kanskje si?
Jo da, men hvis du har lagt merke til medienes nærmest ukritiske bruk av illustrasjonsfotografier i nær sagt alle sammenhenger, skjønner du hva jeg mener.

Alle illustrasjonsfotografiers mor – i hvert fall i Norge – er nok bildet av tidligere finansminister Per Kleppe i Dagbladet en gang på 70-tallet, i forbindelse med statsbudsjettet. Her har Kleppe blitt utstyrt med en gedigen spekeskinke og en svær kniv, og tittelen er selvfølgelig ”Kleppe skjærer til beinet”. Senere ble
den samme Kleppe utstyrt med en gammeldags syltepresse, med tittelen ”Kleppe strammer til”. Legendarisk.

Avisene tyr gjerne til illustrasjonsfotografier når tida er knapp og man ikke har mulighet til å sende ut en egen fotograf for å dekke saken. Tempoet på desken er neppe blitt lavere med åra, og det er tydelig at det samme gjelder i dag, som for 17
år siden – selv om mange av godbitene nå finnes på nett i tillegg til papir. Her er noen gode eksempler:

Da Fagbladet Utdanning skulle illustrere ”lønnspålegg”, trykket de et bilde av et rundstykke med pengesedler mellom. Det er tydeligvis ikke lang vei fra barnslige assosiasjoner til faktisk å gå til anskaffelse av et rundstykke, dele det, putte sedler inni, for så å dra opp kameraet – og deretter stolt sette det på
trykk. Et annet eksempel i samme gate er fra Avisen Agder, som i tittelen skriver ”Krever lengre lønnsstiger”. Illustrasjonsbildet viser naturligvis kommuneansatte med – nettopp – en veldig lang stige. Det finnes også en del gjengangere, for eksempel ”oljepenger” illustrert med en neve mynter som dynkes
i olje, og ”hvitvasking av penger” ledsaget av et foto av pengesedler som er hengt opp med klesklyper på en snor.

Nye illustrasjonsfotografier produseres stadig. Nå mot slutten av året er det fristende å kåre det aller beste – eller verste – eksemplet på illfo i året som har gått. Her er det flere kandidater, men jeg tror seieren må gå til Dagbladet, som i en bredt anlagt artikkel om pensjon, med tittelen ”Grepene som gir deg maks pensjon”, illustrerer saken på følgende måte: Et ungt, lettkledd par på en solfylt strand. De løper, og han prøver å gripe henne. Dagbladet mener kanskje dette er et genialt grep for å skaffe seg maks pensjon? Kulturavisa Dagbladet illustrerer så mange saker ved hjelp av lettkledde damer at det snart kvalifiserer til egen undergenre.

Takket være ny teknologi har for øvrig ILLFO gjenoppstått i digital form. Du finner en rekke illfo-godbiter på denne adressen: illfo.tekstogtanke.net

Jeg har en grusom tilståelse å komme
med: Jeg beholder over 95 prosent av
det jeg tjener selv – til tross for at jeg
vet at femti tusen barn sulter i hjel i
verden – hver dag. Jeg er en grusom
kyniker, en egoist uten sidestykke.

Hvordan kan jeg la dette skje? Hvorfor gir jeg ikke bort mer? 200 kroner kan gi et barn i et fattig land vaksine for resten av livet. Omtrent det jeg bruker på et par øl i byen en kveld. Men det er såklart viktigere at jeg får banka nedpå det ølet jeg har lyst på enn at et eller annet barn i et land langt vekk skal få en eller annen vaksine. Eller…?

Nå gir jeg altså bort litt penger til gode formål, og det håper jeg også du gjør. Farmasiforbundet gir også bort penger hvert år, rundt 60 000 kroner. Hoveddelen av dette går til Leger uten grenser, som bruker pengene blant annet i sitt arbeid i Afrika. Dessuten bidrar forbundet med noen tusenlapper til Amnesty og med én krone pr medlem til tv-aksjonen hvert år. Det er alltid hyggelig å signere på ”fakturaen” fra Leger uten grenser, og vite at en brøkdel av våre penger går til å hjelpe noen som har det langt verre enn oss. Hadde det vært opp til meg, hadde denne brøkdelen vært større. Men er det felleskapets penger vi skal bruke til dette? Eller bør det være opp til hver enkelt å bidra med sitt?

Jeg tror vi bør gjøre begge deler. I statsbudsjettet for 2013 legges det opp til å bruke 1 prosent av Norges brutto nasjonalinntekt på bistand, helt konkret dreier det seg om ca 30 milliarder kroner. Jeg mener at både Farmasiforbundet og hvert enkelt medlem burde gjøre det samme – altså bruke minst én prosent av sin ”brutto nasjonalinntekt” på å hjelpe noen som er milevis fra oss både i avstand og i levestandard. Ta en kikk på lønnsslippen din, regn ut selv, og velg deg ett eller flere gode formål å gi din prosent til. Det nytter!