I gamle dager kunne jeg
ikke noe om lønn og tariff. I skikkelig gamle dager, altså. Den eneste gangen i
året jeg hørte ordet “tariff” var når selveste R-mannen, altså
riksmeklingsmannen, som for øvrig alltid var Reidar Webster, kom ut av den
kjente døra og ga sine innholdsløse floskelsvar til pressen.
Forleden var jeg der selv,
for første gang, i Riksmeklerens litt trange og litt slitte lokaler i Grensen
3, like ved Stortorget i Oslo. Her har meklingene stått i kø denne våren, og stolene er
fortsatt varme når neste mekling starter. Nå var det altså Farmasiforbundets
tur, med Parats tunge forhandlingsapparat i ryggen.
Det er noe eget med å
sitte en hel dag, så en hel dag til – og så en hel natt – rundt et bord og
knaske nøtter og sjokolade og drikke kaffe. Det gjør noe med deg. Stort sett er
det forhandlingslederen og en forhandler til som er inne hos mekleren, mens
resten av delegasjonen sitter og diskuterer, regner, gjesper og går hvileløst
fram og tilbake. Ingen strikker. Ikke i vårt forbund, det skulle tatt seg fint
ut. I etasjen over sitter farmasøytene og
gjør akkurat det samme. De strikker heller ikke.
Det er en helt spesiell
stemning, en merkelig dynamikk som gjør seg gjeldende når natta faller på og
det drar seg mot soloppgang. Det blir gjerne fart i sakene etter at kommunikasjonsrådgiveren,
i dette tilfellet meg, har sendt ut melding om at det nå mekles på overtid. Når
klokka så nærmer seg morgenkvisten, er løsningen klar. Bra kronetillegg! Satsing på
fag! Autorisasjon er viktig! Det får’n si. Saker vi har kjempet for i mange år
måtte det altså en riksmekler og noen tunge Parat-forhandlere til for å få på
plass. Fag. Autorisasjon. Kroner. Vakkert.
Du er ikke skikkelig
fagforeningsmann eller –kvinne før du har opplevd soloppgangen i Grensen 3,
sies det. Etter en lang natts ferd mot dag – eventuelt fag, anser jeg meg herved som fullbefaren.
