Teksttanken

Jeg får den ikke ut av hodet. Den sitter som en parasitt. Jeg tenker såklart på ”Fairytale”, årsaken til årets mediesirkus de siste dagene. Jeg er ikke noen stor Eurovision Song Contest-mann, men skal ikke legge skjul på at jeg lot meg sjarmere av Alexander Rybak og seieren i Moskva.

Gleden ble fort drept. Av den evinnelige, norsktypiske lokaliseringsdebatten. Det er fascinerende å se tv-kanalene koble inn både statsminister og kulturminister som om dette skulle være det viktigste for nasjonen de neste årene. For ikke å snakke om alle ordførerne som slipper til i beste sendetid for å snakke om hvorfor deres by bør velges, og hvor utrolig mye dette vil bety for næringsliv og turisme i området. Det er pinlig naivt å tro at turister fra hele verden skal strømme til Norge etter et tv-show. Det gjør de naturligvis ikke, like lite som de gjorde etter de to forrige Grand Prix-finalene, eller etter Lillehammer-OL for den saks skyld. Hele verden sitter ikke klistret til tv-en når melodifestivalen går av stabelen, og de som gjør det, ser stort sett en konserthall. Reklameverdien av å arrangere Melodi Grand Prix er neppe særlig stor – når reiste du sist til et land fordi det hadde blitt arrangert en Eurovision-finale der? Nettopp.

Jeg lot meg også fascinere av den pinlige dekningen av Alexander Rybaks hjemkomst 17. mai. Tv-kanalene ryddet unna det vanlige sendeskjemaet og kjørte på med vimsete direkterapporter fra Gardermoen. Så dårlig ekstrasending har jeg ikke sett siden NRK surret seg bort under flykapringen på flyplassen en gang på nittitallet.

De siste ukene har de kommet som perler på en snor. Nei,
jeg snakker ikke om alle de spennende Paradise Hotel-artiklene i
tabloidpressen, men om partienes landsmøter. For en gangs skyld kan politikerne
selv sette dagsorden, og partilederne kan snakke om det som opptar dem mens
menigheten klapper seg såre, med tv-kanalenes kameraer surrende i bakgrunnen. Det
er befriende å høre politikere diskutere politikken sin fullstendig programlederfritt,
men helt medieupåvirket er de likevel ikke. Så fort et tv-kamera er tilstede,
blir nemlig partipampene nødt til å forholde seg til en mediestrategi, det vil
si å legge vekt på få budskap og kommunisere det så enkelt at også de utenfor
landsmøtesalen henger med.

For tida er jeg hjemmepappa, og da er NRK Alltid nyheter en
av mine beste venner. Kanalen gjør det mulig å kombinere metting av to
småttismunner med blant annet å følge direktesendingene fra partilandsmøtene. For
eksempel kunne jeg beundre talen Dagfinn Høybråten holdt til sitt landsmøte,
mens barnegrøten gikk ned på høykant. Mannen er nemlig en god taler, men akkurat
da jeg var på nippet til å la meg sjarmere, gikk han i mediestrategifella, og
kjørte på med folk flest-klisjeer om hvor udugelig regjeringen er som ikke gjør
noen verdens ting for å løse landets problemer. Og menigheten klappet henrykt.
Sånn er vår tids medietilpassede landsmøtesirkus.

Hva i all verden har Susan Boyle med svineinfluensa å
gjøre? Egentlig ingenting, men her er resonnementet: Jeg tror vi fra tid til
annen trenger en felles fiende, noe alle kan snakke om og være litt redde for,
men som egentlig ikke rammer oss på ordentlig. Den store, stygge
svineinfluensaen er en slik fiende. SARS-utbruddet i 2003 og fugleinfluensaen i
2006 er eksempler på andre store og skumle sykdommer som har gitt
verdensomspennde hysteri, til tross for at svært få ble rammet.

I slike fryktelige tider tror jeg også vi trenger en felles
venn, som motvekt til det grusomme. Kanskje en outsider som har fått til noe
bra. Det er her Susan Boyle fra Britain’s Got Talent kommer inn i bildet.
Sammen med svineinfluensaen har hun vært det store temaet i pressen de siste
ukene. De de to sakene har til felles, er den måten pressen, og særlig
nettavisene, ukritisk og med salgstall i øynene, pøser på med oppdateringer på.
Gjerne flere ganger daglig. Det gjør at vi som mediebrukere tror at disse to
sakene er de viktigste i verden akkurat nå, selv om de begge er fenomener som
mer eller mindre er medieskapte.

Vanlig influensa tar livet av 36 000 amerikanere hvert
år. I Norge er tallet 1000. Stikkordet er proposjoner.

For tida gromkoser jeg meg som hjemmepappa med tvillinger, som snart er ett år gamle. Stort sett går det strålende, men det er ikke til å stikke under en stol at det blir litt snørr og tårer i perioder. Dermed blir det også, ikke uventet, noen turer på apoteket. Apoteket blir mer og mer som en god venn etter hvert som pappapermen skrider fram, og når lokalapoteket mitt dessuten har utvidet, går det også an å komme inn i lokalet med tvillingvogn uten å rive ned fjorten shampoflasker og en stabel med førstehjelpsputer på veien.

Så langt er alt strålende. Men så skjer det som gjør at jeg umiddelbart trekker opp notisboka og noterer en ide til neste utgave av Apotekteknikeren. Over hylla med tvillingtingene jeg leter etter, står det nemlig ”Mor og barn”. Så det er altså mor som tar seg av alt som har med barna å gjøre i Vitusapoteks bakstreverske verden. Sånt irriterer meg, som langtidshjemmeværende trebarnsfar med tungt ansvar både for gnagernes kroppsvæsker og alt det andre som har med barnas helse og trivsel å gjøre. Også ukebladbransjen går i baret her – nylig ble det lansert et nytt magasin nettopp med navnet ”Mor og barn”. Vi gutta får vel nøye oss med lettkledde damer og bilsport-blader vi, da, og overlate de slitsomme barnegreiene til mor.

Bootsapotek har skjønt det. Da jeg besøkte det nyåpnede Boots-apoteket i Odda, ble jeg oppmerksom på noen klistremerker på gulvet. ”Pappa denne veien” sto det på pilene som ledet mot barnehylla. Flott! Like flott var det ikke da jeg sjekket nettsidene til Boots for å prøve å finne mer om dette. ”Boots har et stort utvalg av mor og barn-produkter i god kvalitet til gunstige priser” fikk jeg beskjed om der. Tilbake til start.

Grillsesongen nærmer seg med stormskritt. Og da tenker jeg ikke på den grillingen du gjør hjemme i hagen din med kull og tennveske og sommerkoteletter. Jeg tenker på politikergrillingen. Valgkampen er nemlig rundt hjørnet, og i hver eneste valgkamp de siste årene har grill-terminologien blitt flittig brukt. Politikerne skal grilles. Det viktigste av alt er nemlig å sette dem på plass, grille dem til de blir så svidd at vi kan kjenne lukta av grillet politiker helt hjem i stuene våre. Forleden diskuterte Kringkastingsrådet i NRK den kommende valgkampdekningen. Et av rådsmedlemmene mente sågar at «politikerne må grue seg til å gå i studio» (sic!) Statskanalen lovte selvfølgelig å være tøffe mot politikerne, i likhet med strategien de fleste andre medier opererer med. Det er få som snakker om at lyttere, seere og lesere skal sitte igjen med et godt bilde av hva politikerne og partiene står for, slik at de kan gjøre seg opp en mening om hvem de ligger nærmest i ideologi og verdier. Nei, her skal det grilles! Fyr opp!

Ved forrige valg kjørte VG et opplegg de kalte ”Grill en politiker”, der partilederne måtte svare på kultne spørsmål fra folk flest. Strengt tatt burde vel de fleste av dem holdt seg til koteletter og grillpølser.

Har du barn sånn cirka rundt 4-5-6-årsalderen? Da vet du at det nå er den tiden på året når man bestiller billetter til sommerens Kaptein Sabeltann-forestilling i Dyreparken i Kristiansand. For tiden dreier det meste seg nemlig om sjørøvere generelt og Sabeltann spesielt her i huset. Det er ikke foreldrene som har introdusert guttungen for denne «helten», det er det barna i barnehagen som har gjort. Som småbarnsforeldre slipper man tydeligvis ikke unna podenes fascinasjon for sjørøvere og pirater. Men er strengt tatt hensynsløse banditter som dreper og stjeler, egnet som forbilder for barn? Naturligvis ikke.

Så hvorfor har det blitt sånn? En mulig forklaring er at det gjennom årene er noen kyniske voksne medienisser som har sett sitt snitt til å profitere på dette skrudde konseptet. Jeg tenker da for eksempel på Thorbjørn Egner og ikke minst Terje «Sabeltann» Formoe, sistnevnte har gjort seg rik som en sjørøver på show, bøker, plater og spin off-produkter. Nå går jeg selv i fella og bidrar til å gjøre denne piratens lommebok enda feitere. Sabeltann-billettkjøpet blir såklart ekstra interessant i lys av kapringsbølgen utenfor Somalia denne våren. Guttungen skal få showet sitt, men i bilen på vei hjem skal jeg forklare litt om hvordan det egentlig henger sammen.

Påsken er ingen tv-tid i vår familie, da er det mat, drikke og lange, intetsigende samtaler som står i fokus. Men barne-tv kommer man ikke utenom med en fireåring i huset, selv ikke i påsken. NRK er ganske flinke til å plukke barneprogrammer, og jeg føler meg rimelig trygg på at poden får noenlunde skikkelig input når han ser på barne-tv klokka seks. Men da guttungen hadde benket seg foran flatskjermen første påskedag, ble jeg en smule tatt på senga. Da serverte nemlig kringkastingen ”Historien om den første påsken”. Her ble de intetanende små krapylene foret med historien om Jesus, guds sønn, som om det var en allmenngyldig sannhet. Jeg er ikke interessert i at mine blankpussede lisenskroner (som det heter når ”folk flest” skriver harmdirrende leserinnlegg) skal brukes til slikt.

En ting er at NRK driver forkynning for voksne, med gudstjenester på radio og tv. Det er en uting, og bør snarest ut av sendeskjemaet. Men voksne kan heldigvis tenke selv og ta egne (og ganske ofte dumme) valg. Det kan ikke småttisene. Å forklare avkommet at mange tror på en eventyrbok som heter Bibelen, kan jeg utmerket godt klare selv, uten at statskanalen blander seg inn.

Jippi – jeg har fått meg medisinskap! Husker du jeg fortalte om den overfylte ”apotek-kurven” jeg har hatt stående i skapet på badet? Vel, den er nå historie. Til jul fikk vi nemlig medisinskap, som nå (nylig) er montert på veggen over doen. Der henger det, skinnende, flunkende nytt, med smertestillende, plaster, halsbranntabletter, urinprøveglass og nesespray sirlig dandert. Så da bød også anledningen seg til den store, for ikke å si gedigne doprevisjonen. Og – som i fjor – der skal jeg si det var mye rart. En hel (men ikke så veldig stor) bærepose full av gammelt, utgått og til dels ukjent medisinrot, som jeg pliktoppfyllende nok stakk bort på lokalapoteket og leverte. Og det slo meg: Hvor mye legemidler kastes egentlig i Norge hvert år?

Det finnes tall – som jeg ikke har for hånden akkurat nå – på hvor mye som blir levert inn på apotekene, men dette er trolig bare toppen av isfjellet. Én ting er selvfølgelig hvor det blir av alt det som folk kvitter seg med på andre måter. Sikkert skummelt for miljø og natur. En annen – og ganske interessant ting – er hvorfor vi kjøper så mye mer enn det vi klarer å proppe i oss. Eller sagt på en annen måte – hvem narrer oss til å kjøpe mer enn vi strengt tatt trenger? Mye av dette er ”kjekt å ha hvis det skjer noe”- type legemidler, men jeg mistenker at folk flest blir påvirket til å kjøpe litt for mye ”kjekt å ha”-medisin. Antakelig kommer denne påvirkningen fra TV, ukeblader, venner, nettsider og hva vet jeg. For apotekkjedene og legemiddelprodusentene pusher vel ikke unødige mengder legemidler på folk som ikke trenger det? Eller?

En eneste gang har jeg vært i nærheten å få bank på gode, gamle Tostrupkjelleren (hvil i fred!), og det var da jeg en gang på slutten av nittitallet havnet i en diskusjon om Orderud-saken. De selvsentrerte Dagbladet-journalistene var på ingen måte enige i mine innvendinger mot omfanget av trippeldrap-dekningen. De var overhodet ikke villig til å ta en diskusjon på om saken hadde tatt litt i overkant av. En kikk i mediearkivet atekst bekrefter at jeg var inne på noe. Orderud er nevnt over 20 000 ganger i norsk presse siden 1999. Sist uke dukket den gamle ringreven Tore Sandberg opp på Orderud-arenaen. Han hadde nye spor i saken, hevdet han, og hele pressen kastet seg på. Så var vi i gang igjen, ti år etter drapene.

Jeg har aldri skjønt hvorfor denne saken fikk en så enorm oppmerksomhet. Den viktigste forklaringen er trolig at vi er et ekstremt kriminteressert kikker-folkeslag, som gjerne vil ha så mange detaljer som mulig i en kriminalsak. Jo flere familieintriger og pikante avsløringer av ofrenes og gjerningspersonenes privatliv, jo bedre. For da slipper vi å følge med på krimserier eller lese krimromaner, vi kan jo bare slå på nyhetene eller kjøpe en tabloidavis. Disse sakene tilfredsstiller nemlig sjelden særlig mange av nyhetsktiteriene – ikke er de vesentlige for de fleste av oss, ikke skjer de nær de fleste av oss, og ikke er de – i hvert fall ikke enkeltvis – samfunnsmessig viktige. Noen ganger er de litt ”spektakulære”, hvis det er lov å bruke et slikt ord, men det forsvarer ikke at pressen går krim-amok gang på gang. ”Det er klart at vi skal ha krimdekning, men det får da være måte på”. Omtrent sånn formulerte jeg meg i halvfylla på Tostrup denne sene kvelden i Orderud-sakens barndom. Og da var det like før det smalt.

”For mye fotball på TV”, lød en overskrift i VG sist uke. I en undersøkelse avisen har fått utført, sier 61 % at de synes det er for mye fotball på norsk TV. Hvis noen hadde ringt meg og stilt det spørsmålet, hadde jeg lagt til at det er for mye sport generelt på TV. Men tilbake til fotballen: Jeg finner det ganske komisk – de få gangene jeg tilfeldigvis og uforvarende får et glimt av en fotballkamp – at trenere og managere står på sidelinja iført dress og slips. Det samme antrekket figurerer ofte reportere og programledere i fotballsendingene i. Og det samme antrekket går sannsynligvis igjen når det forhandles om de vanvittige pengesummene for TV-rettigheter. Her møtes dressmenn til ”viktige” møter som om det skulle vært storpolitikk det dreide seg om.

Men hva er det egentlig fotballsendingene på TV handler om? Å hylle dem som er sterkest, tøffest og løper fortest. Typiske machoverdier, som Anne B. Ragde så riktig påpekte i Dagbladet. Det handler selvfølgelig også om lagspill, samhold, og om å møte gutta på puben for å ha det trivelig. Men egentlig er det enorme fokuset på sporten med på å bygge oppunder en ”dem mot oss”-tankegang som vi virkelig trenger mindre av i verden. At alle andre enn spillerne stiller i dress og slips for å få gi det et skinn av seriøsitet, gjør det bare enda teitere, når det egentlig handler om å dyrke noen av de mest primitive kreftene i oss. Send heller kommentatorene ut for å dekke virkelig viktige møter menn(esker) imellom – så lover jeg å sitte klistret til TV-stolen.