Pappaperm er en fin ting, særlig når man har foreldre med leilighet i Florida. Så her sitter jeg i 28 grader, med familiesjuseter og svømmebasseng rett utenfor. De siste ukene og dagene har alt dreid seg om inauguration – for øvrig et helt nytt ord for meg. Barack Obama har vært overalt, hele tiden – på de fleste TV-kanaler, på forsiden av alle aviser og på alles lepper. Omtrent som i Norge, med andre ord. Til og med guttungen på 3 ½ kjenner igjen den nye presidenten. ”Se, pappa – der er Obama!”, roper han henrykt. For å få en følelse av virkelig å være med på noe historisk, har jeg brukt mye tid på verandaen med godt amerikansk øl (ja, det finnes faktisk) og Obamas bok ”Audicity of hope”. Til og med guttungen har fått bok om The President Elect, med flotte bilder og pedagogisk propaganda for de små. Jeg ser ikke for meg at jeg hadde gjort det samme i Norge – kjøpt en barnebok som hyller Jens Stoltenberg – men her går det liksom an.
Nyttårsaften feiret jeg med innfødte, upper middle class-amerikanere ved svømmebassenget, og der gikk også Obama-debatten livlig. ”Han skal vel sverge på koranen eller hva vet jeg. Ikke er han svart heller, han er mest araber”, var den oppegående kommentaren fra min usympatiske sidedame i 60-åra. Men ellers har kommentarene fra både folk flest og journalister vært nesten påfallende positive. Dagen før dagen og på selveste inaguration-dagen disket TV-kanalene her opp med store mengder rørende kryss-klipping av Martin Luther King jr og Barack Obama. Jeg tror jeg så utdrag fra ”I have a dream”-talen rundt 150 ganger. CNN hadde snakket med kvinnen i gata – Evadey Minott fra Brooklyn, New York. ”This is America happening”, sa hun. Man kan føle seg som amerikaner av mindre.
