Teksttanken

En vakker dag da jeg gikk i andre eller tredje klasse på barneskolen, var vi noen driftige elever som bestemte oss for å streike. Jeg husker ikke helt hva vi streiket for, og vi hadde bare en vag ide om hva streik var. Sikkert noe vi hadde lært av foreldrene våre. Skjettenbyen, der jeg vokste opp, var nemlig rimelig proletaristisk i 70-årene.

Streiken gikk ut på at vi gikk rundt skolebygget og ropte «vi streiker» helt til skoleklokka ringte inn. Så løp vi inn og satte oss lydig tilbake på plassene våre.

Siden den gang har jeg opplevd en rekke streiker fra sidelinja, det er først de siste åra jeg virkelig har fått innsikt i hvordan dette med streik egentlig henger sammen. I mine to og et halvt år i Parat har jeg vært med på noen, og hver gang dukker det opp noen som hevder at streik er gammeldags og har utspilt sin rolle. «Nå må de fagforeningsidiotene finne en annen måte å løse dette på», skriver hissige nettdebattanter.

De tar feil.

Det norske arbeidslivet er basert på et samarbeid mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten. Vi har et system der alle parter er enige om hovedlinjene, og om at vi kan ta i bruk noen maktmidler, eller «våpen» om du vil, i de få tilfellene der det er tvingende nødvendig. Det er ikke mange streiker i Norge i forhold til mange andre land – fordi partene i arbeidslivet er så enige om at systemet vårt er det beste for hele samfunnet. Norge kåres gang på gang til verdens beste samfunn – og samarbeidet i arbeidslivet er en forutsetning for dette.

Hele systemet er basert på at arbeidstakerne selger sin arbeidskraft, og at arbeidsgiverne kjøper den. Det er et gjensidig bytteforhold. Streik er arbeidstakernes eneste maktmiddel hvis det ikke er mulig å bli enige med arbeidsgiverne. Og det fungerer. Som regel går man noen få runder med «vi streiker» før klokka ringer, og man kommer fram til en løsning som alle kan leve med. Og så går arbeidslivet videre.

«Se å få fjerna det dyret.»

«Fjern heller det svinet som faen ikkje e norsk engang.»

«Jævla utlending as. Harald er sjef. Hun burde bli hengt på et offentlig sted.»

Dette er blant kommentarene politiker Hadia Tajik (Ap) fikk i VGs kommentarfelt nylig, da hun uttalte at hun prinsipielt var mot monarki. Den dagen stengte VG ute mellom 50 og 100 brukere fra kommentarfeltene sine.

«Er det noen jeg blir kvalm av er det deg! Fyfaen for en råtten landsforræder du er», fikk Venstre-leder Trine Skei Grande beskjed om på Twitter forleden.

Er dette greit? Nei, selvfølgelig ikke. De som driver denne type hets – og det er mange av dem – er det vi kaller nett-troll. Frustrerte og kunnskapsløse mennesker som sitter alene med pc eller telefon og lirer av seg de styggeste ting. Hvor ble det av den gode gamle folkeskikken? Hva skjedde med å skaffe seg et minimum av kunnskap før man blir med i diskusjonen? Det snakkes mye om mobbing blant barn – men det viser seg at voksne ikke er det spor bedre.

Det mest fascinerende er at trollene skriver under fullt navn, på Facebook og i kommentarfeltene. Hadde de samme menneskene sagt det samme hvis de sto ansikt til ansikt med Hadia? Ansikt til ansikt med våre hovedtillitsvalgte? Eller i en stor forsamling mennesker? Tror ikke det, nei. For det er det det handler om – alt du skriver på nettet er offentlig, også det du skriver i en lukket gruppe. Du vet aldri hvem som kan finne på å klippe ut dine uttalelser og spre dem videre, med ditt navn klistret på. Derfor er regelen enkel: Det du skriver på nett, skal du også kunne si ansikt til ansikt med den du omtaler.

Vi har sett tendenser til nett-troll også på Farmasiforbundets Facebook-grupper og websider. Da Farmasiforbundet åpnet for kommentarer på websidene i 2010, eksploderte det, med mishagsytringer og direkte hets mot forbundets hovedtillitsvalgte i forbindelse med lønnsoppgjøret. Dette gikk naturligvis sterkt inn på dem som ble angrepet.

Så: Skjerp dere, alle skruppelløse nettdebattanter der ute! Oppfør dere, og bruk folkeskikk! Argumenter saklig og med fakta som kan dokumenteres. Hvis ikke, kan du ende opp som et troll. Husk at troll er dumme, stygge og har en tendens til å sprekke.

Jeg liker logoer. De sier noe om bedriften eller foretaket de representerer. I Farmasiforbundet brukte vi tidligere den tradisjonsrike morteren i logoen vår, du vet den som man i tidligere tider brukte til å knuse og blande ingrediensene til medisiner i, og som noen også har stående på kjøkkenet. Morteren er et av tre universelle symboler på apotek, sammen med slangen som snor seg rundt en stokk, symbolet til den greske guden for medisin og helbredelse Asklepios, eller hygieneguden Hygieas beger – og det grønne korset.

Både morteren og slangen er nå på vikende front – nå er det oftere og oftere det grønne korset du må se etter hvis du er på apotekjakt. Slik har det lenge vært i en del andre land, for eksempel sydover i Europa. Du har kanskje vært på desperat jakt etter for eksempel mageregulerende midler i Sydens land? Da har du helt sikkert vært på grønt kors-jakt.

Nå er det grønne korset også i ferd med å erobre Norge. I fjor høst iførte Vitusapotek seg sin nye drakt – ny logo med det grønne korset som bærende symbol. Ut med den gamle morteren – inn med korset. Fra før har Apotek 1 et hvitt kors på grønn bakgrunn i sin logo – altså en variant av det samme korset. Også Boots bruker korset både på fasader og inne i offisinet. Dermed har alle de tre største apotekkjedene korset som symbol. Også sykehusapotekene bruker korset, om enn i en litt annen form og farge. Ditt Apotek er de eneste som fortsatt bruker den gode, gamle slangen.

Det grønne apotekkorset er egentlig fransk – da franske apotek ikke lenger fikk lov til å bruke det røde korset, byttet de rett og slett ut fargen til grønt, som trolig symboliserer plantene medisiner lages av. Nå har det franske korset erobret store deler av Europa. Kanskje blir det grønne korset et universelt apoteksymbol over hele verden? Jeg skal følge med og lover å oppdatere deg på temaet en gang i fremtiden. Grønt kors på halsen!

Nettene har blitt lange og kulda er i ferd med å sette inn. Det nærmer seg jul, med andre ord. Og når det nærmer seg jul, hives alle apotekprinsipper over bord. Vekk med medisiner og faglig fokus, inn med juletradisjonsvarene.

For hør bare her hva landets legemiddelfaghandler tilbyr mens julenissen gjør klar sine siste presanger i verkstedet sitt: Sennep, brente mandler, eple- og
kaneldrops, lakrisdrops, julekaffe, mokkabønner, marsipankuler og peppernøtter.

Hvorfor selger apotekene sennep? Hvorfor ikke ketsjup? Eller thousand island? Ja, jeg vet at sennepsplanter ble regnet som en droge i tidligere tider, men likevel. Hva i all verdens land og rike har dette på apoteket å gjøre? Det er tradisjon, sier folk. Jo da, men til langt inn på 50-tallet var astmasigaretter også tradisjon.

Ja, du leste riktig – astmasigaretter. Astmatikere ble nemlig anbefalt å røyke astmasigaretter, for eksempel «Apoteker Hopstocks astmasigaretter», som kom i apoteknøkterne tipakninger og var produsert i Kragerø. I dag virker dette fullstendig vilt, i en tid hvor det å trekke noe annet enn ren luft ned i lungene er bortimot bannlyst. Nesten like vilt som sennep og marsipankuler blandet med Ibux, Postafen og Bricanyl. God jul!

– Det er min tannbørste!
– Nei det er min! Men jeg vil ha blå!
– Nei, jeg vil ha blå! Au! Du kan ikke slå meg for det!
– Jo, jeg vil ha blå!

Sånn kan det høres ut en helt vanlig kveld hjemme hos meg når to sønner skal gjøre unna kveldsstellet. I min naivitet kjøpte jeg nye tannbørster på Coop-en forleden – en blå og en oransje. Nå krangler gutta så busta fyker (bokstavelig talt) om hvem som skal bruke den blå. Resultatet av krigen er så langt at begge bruker den blå, og den oransje står og skinner for seg selv, ren og ny og ubesudlet.

– Du må kjøpe nye tannbørster, får jeg beskjed om. Ja, jeg må vel det da, skal det bli mulig å få gutta til sengs uten å bruke en time på å krangle først.
– Men ikke kjøp dem i butikken, kjøp dem på apoteket, slås det klart og tydelig fast fra sjuåringen.

Vel kan det diskuteres hvilke produkter som skal selges i apotek, og hvor langt unna
legemidler man bør bevege seg. Tannbørster er nok innenfor. Podens klare oppfordring sier meg uansett at jeg har klart å lure inn litt fornuft i gutten, tross alt. Neste gang tannhygiene står på handlelista, gjør jeg som jeg har fått beskjed om.

Sønnen min har allergi, og her om dagen måtte jeg på apoteket for å hente allergimedisin til guttungen. «Vær så god, ingenting å betale», sa apotekteknikeren og rakte meg pakka med Aerius-tabletter med et stort smil. Gratis, altså. Null kroner – det er en pris jeg kan leve med.

På vei ut fra kjøpesenteret tenkte jeg over hvor heldige vi er i Norge, med et helsevesen som tar vare på ung og gammel, svart og hvit, uten at vi risikerer å bli flådd for det. Er du mye syk, betaler du ikke mer enn maks litt over 2000 kroner i året for den helsehjelpen du trenger. To tusen kroner – det er mindre enn et kneippbrød på tilbud om dagen, det. For barn er det altså helt gratis. Når du har nådd taket på 2185 kroner, får du automatisk frikort – du trenger ikke passe på det selv engang.

I «egenandelstak 1» inngår
• lege
• psykolog
• poliklinikk (sykehus)
• røntgeninstitutt
• pasientreiser
• medisiner og utstyr på blå resept

I «egenandelstak 2» inngår
• undersøkelse og behandling hos fysioterapeut
• enkelte former for tannsykdommer
• opphold ved offentlig godkjent opptreningsinstitusjon som har avtale med regionalt helseforetak
• behandlingsreiser til utlandet i regi av Rikshospitalet

Du må imidlertid velge hvilken av disse to listene du får frikort for, du kan ikke velge
alt. Men jeg synes ikke det er så gærent, jeg. Jeg kan tenke meg mange steder i
verden jeg helst ikke vil bli syk. I Norge føler jeg meg trygg.

Litt over ett år har gått siden vi pakket ned Farmasiforbundets sekretariat i Hegdehaugsveien i Oslo, og sendte hele flyttelasset til det nye YS-huset på Grønland. Vi skulle bli en del av noe større, noe sterkere, noe tryggere.

I litt over ett år har jeg nå hatt min kontorplass sammen med 60 andre i Parat-sekretariatet, og i løpet av denne tiden har jeg sett hvor sterke man kan være når man står sammen og har et slagkraftig apparat i ryggen.

I løpet av dette drøye året har Parat nemlig vært gjennom noen opprivende, tøffe arbeidskonflikter, eller streiker, om du vil – først og fremst blant våre medlemsgrupper i luftfarten. Det er ikke til å stikke under stol at det har vært noen knalltøffe runder, med voldsomt mediekjør og mange sene kvelder med intens jobbing. Men hver gang har vi – og medlemmene våre – kommet styrket ut.

I løpet av dette drøye året har jeg lært at Parat ikke gir seg på tørre møkka – når organisasjonen trår til på vegne av medlemmer som står i fare for å få forringet sine rettigheter. Det gjør meg stolt. Stolt av å være en del av en organisasjon som står opp for det man tror på, og som ikke viker unna de vanskelige konfliktene. Stolt av en organisasjon som setter alle kluter til for å hjelpe medlemsgrupper som er ute i hardt vær.

Norwegian-streiken i mars viste med stor tydelighet at arbeidslivet i Norge er i ferd med å bli hardere, og at arbeidsgiversiden stadig finner nye metoder for å redusere arbeidstakernes makt. Dette akter ikke Parat å sitte stille og godta. Parat er parat til å ta opp kampen. Neste gang kan det gjelde deg.

Forleden hadde jeg, av alle steder, forvillet meg til Tønsberg. Anledningen var av det festlige slaget, og jeg vet av erfaring at behovet for syrenøytraliserende ofte melder seg etter slike utskeielser. Så da gjorde jeg noe jeg sjelden gjør – og som vel er skikkelig tabu i våre kretser – jeg handlet medisin på super’n. Legemidler utenom apotek – LUA – med andre ord.

Jeg vet jo at kassamannen (heldigvis) ikke har anledning til å svare på spørsmål,
men jeg dristet meg likevel til å spørre om han hadde noe som virket mot halsbrann. Mannen så ut som et spørsmålstegn, før han bøyde seg ned og begynte å rote i en kasse nede på gulvet. – Kanskje du kan bruke disse? sa han, og holdt fram en pakke Ibux. – Eh, jeg tror heller jeg tar den pakka med Novaluzid, sa jeg, mens Farmasiforbundets mantra om viktigheten av å få råd av autorisert helsepersonell kvernet i bakhodet. Er det ikke et apotek i nærheten, risikerer du bokstavelig talt å bli stående med LUA i hånda.

Selv står jeg på ingen måte med lua i hånda når jeg nå skal i gang med andre spennende kommunikasjonsoppgaver i Parat. Fra og med denne utgaven av Farmasiliv har nemlig min gode kollega Trygve Bergsland overtatt redaktøransvaret for bladet. Trygve sitter veggivegg med meg i Parats avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt, og vi har tett, god og hyppig kontakt. Bladet endrer litt form – blant annet får du nå mer Paratstoff i Farmasiliv, samtidig som du ikke lenger får Paratbladet separat.

Jeg synes dette er en spennende og fornuftig løsning, og jeg skal selv fortsatt bidra
til å gjøre innholdet i bladet interessant for deg. Hvis du mot formodning skulle synes noe annet, håper jeg du sier ifra!

Noe av det mest irriterende jeg vet, er innpåslitne butikkansatte som på død og liv skal plage meg når jeg går inn i butikken deres. «Ser du etter noe spesielt?», «Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?», og andre varianter av mas, når jeg egentlig bare vil gå i fred. Mitt standardsvar er «Nei takk, jeg bare kikker litt, jeg». Og så skynder jeg meg gjerne ut av butikken igjen. Den salgsstrategien virker ikke på meg.

Apotek har tradisjonelt ikke vært et sted du går «bare for å kikke litt». Når du går til apoteket, vet du stort sett hva du skal ha, du kjøper akkurat det i skranken, og
går fort ut igjen. Men det var før. De siste årene har jeg hatt gleden av å besøke en rekke apotek, både i privat- og jobbsammenheng, og oppvakt som jeg er, har jeg lagt merke til endringene – fra trange, dunkle lokaler med høye, mahognytunge skranker til lyse, åpne, kundevennlige apoteklokaler med selvvalg og en uendelig rekke produkter.

Da jeg besøkte Bergen i november fikk jeg et godt bilde av utviklingen – på
ærverdige Svaneapoteket i Strandgaten var det historiske officinet på full fart ut, og et moderne apotek var i full barsel. På Bootsapoteket på kjøpesenteret Oasen i
Fyllingsdalen var framtida allerede på plass. I det splitter nye, fancy, lyse, lekre og
innbydende apoteklokalet var det masse rom for «å kikke litt», teste litt make up, få
manikyr, sjekke blodtrykket, eller å ta en liten avstikker inn på stellerommet for å
amme, hvis man plutselig skulle få lyst til det. Eller hva med nye negler? Jeg nøyde meg med å kikke litt, jeg.

Jeg elsker Danmark. Jeg elsker landskapet, arkitekturen, maten, ølet, gemyttligheten. Og språket, så klart. Man kan jo ikke unngå å smile litt i skjegget når danskene flesker til med sine gromuttrykk.

Ett av mine favorittdanske ord er skraldespand. Det høres unektelig mer sjarmerende ut enn søppelbøtte, ikke sant? For ikke å snakke om viskestykke. Jeg tar gladelig oppvasken hvis jeg kan tørke med et viskestykke istedenfor et oppvaskhåndkle.

Nei, nå ta´r du pis på mig, tenker du kanskje. Nei, jeg tuller ikke med deg. Hvor tar de det fra? I sommer var jeg i Danmark, og det er jo ikke til å stikke under stol at det puttes en del godsaker i magen når man er på tur til pannekakelandet. Lange danske frokoster med øl og snaps og fete smørrebrød setter sine spor. Jeg måtte derfor krype til korset og oppsøke apoteket for å skaffe til veie noe syrenøytraliserende. Danske apotek ligner på norske, til tross for at det danske apotekmarkedet foreløpig ikke er liberalisert. Det betyr at apoteksystemet fungerer omtrent som i Norge for 15-20 år siden.

På lokalapoteket jeg besøkte var utvalget i selvvalget noe mindre enn vi er vant til, og magemedisinen var plassert bak skranken. Men hvordan forklarer jeg hva jeg skal ha? Her er det om å gjøre og ikke «jokke i spinaten», tenkte jeg, og trakk kølapp. Da fikk jeg øye på et skilt ved kassen: «Håndkøbsmedicin – spring køen over», sto det der. Fabelaktig. Ikke bare kunne jeg forsere køen av reseptkunder – jeg kunne samtidig nyte det danske sprog på sitt beste. På den annen side følte jeg at det var tryggest å klappe meg litt på magen mens jeg prøvde å forklare hva jeg trengte.

Til tross for at dansk og norsk er nært beslektet, er det ikke alltid like enkelt å gjøre seg forstått i dette landet. Det fungerte. Jeg fikk utlevert en eske Balancid, betalte og
forlot fornøyd apoteket – litt bedre i feriemagen, og litt gladere i språkøret.