Blog Image

Teksttanken

Velkommen!

Teksttanken inneholder mine petiter om medier og kommunikasjon i Ny tid og fagbladet Kommunikasjon, og mine skriblerier i Farmasiliv og Apotekteknikeren.

En kneipp om dagen (Farmasiliv nr 3 – 2015)

Farmasiliv Posted on Mon, June 29, 2015 15:11:11

Sønnen min har allergi, og her om dagen måtte jeg på apoteket for å hente allergimedisin til guttungen. «Vær så god, ingenting å betale», sa apotekteknikeren og rakte meg pakka med Aerius-tabletter med et stort smil. Gratis, altså. Null kroner – det er en pris jeg kan leve med.

På vei ut fra kjøpesenteret tenkte jeg over hvor heldige vi er i Norge, med et helsevesen som tar vare på ung og gammel, svart og hvit, uten at vi risikerer å bli flådd for det. Er du mye syk, betaler du ikke mer enn maks litt over 2000 kroner i året for den helsehjelpen du trenger. To tusen kroner – det er mindre enn et kneippbrød på tilbud om dagen, det. For barn er det altså helt gratis. Når du har nådd taket på 2185 kroner, får du automatisk frikort – du trenger ikke passe på det selv engang.

I «egenandelstak 1» inngår
• lege
• psykolog
• poliklinikk (sykehus)
• røntgeninstitutt
• pasientreiser
• medisiner og utstyr på blå resept

I «egenandelstak 2» inngår
• undersøkelse og behandling hos fysioterapeut
• enkelte former for tannsykdommer
• opphold ved offentlig godkjent opptreningsinstitusjon som har avtale med regionalt helseforetak
• behandlingsreiser til utlandet i regi av Rikshospitalet

Du må imidlertid velge hvilken av disse to listene du får frikort for, du kan ikke velge
alt. Men jeg synes ikke det er så gærent, jeg. Jeg kan tenke meg mange steder i
verden jeg helst ikke vil bli syk. I Norge føler jeg meg trygg.



Ikke på tørre møkka (Farmasiliv nr 2 – 2015)

Farmasiliv Posted on Mon, June 29, 2015 13:59:35

Litt over ett år har gått siden vi pakket ned Farmasiforbundets sekretariat i Hegdehaugsveien i Oslo, og sendte hele flyttelasset til det nye YS-huset på Grønland. Vi skulle bli en del av noe større, noe sterkere, noe tryggere.

I litt over ett år har jeg nå hatt min kontorplass sammen med 60 andre i Parat-sekretariatet, og i løpet av denne tiden har jeg sett hvor sterke man kan være når man står sammen og har et slagkraftig apparat i ryggen.

I løpet av dette drøye året har Parat nemlig vært gjennom noen opprivende, tøffe arbeidskonflikter, eller streiker, om du vil – først og fremst blant våre medlemsgrupper i luftfarten. Det er ikke til å stikke under stol at det har vært noen knalltøffe runder, med voldsomt mediekjør og mange sene kvelder med intens jobbing. Men hver gang har vi – og medlemmene våre – kommet styrket ut.

I løpet av dette drøye året har jeg lært at Parat ikke gir seg på tørre møkka – når organisasjonen trår til på vegne av medlemmer som står i fare for å få forringet sine rettigheter. Det gjør meg stolt. Stolt av å være en del av en organisasjon som står opp for det man tror på, og som ikke viker unna de vanskelige konfliktene. Stolt av en organisasjon som setter alle kluter til for å hjelpe medlemsgrupper som er ute i hardt vær.

Norwegian-streiken i mars viste med stor tydelighet at arbeidslivet i Norge er i ferd med å bli hardere, og at arbeidsgiversiden stadig finner nye metoder for å redusere arbeidstakernes makt. Dette akter ikke Parat å sitte stille og godta. Parat er parat til å ta opp kampen. Neste gang kan det gjelde deg.



Med LUA i hånda (Farmasiliv nr 1 – 2015)

Farmasiliv Posted on Mon, June 29, 2015 13:57:55

Forleden hadde jeg, av alle steder, forvillet meg til Tønsberg. Anledningen var av det festlige slaget, og jeg vet av erfaring at behovet for syrenøytraliserende ofte melder seg etter slike utskeielser. Så da gjorde jeg noe jeg sjelden gjør – og som vel er skikkelig tabu i våre kretser – jeg handlet medisin på super’n. Legemidler utenom apotek – LUA – med andre ord.

Jeg vet jo at kassamannen (heldigvis) ikke har anledning til å svare på spørsmål,
men jeg dristet meg likevel til å spørre om han hadde noe som virket mot halsbrann. Mannen så ut som et spørsmålstegn, før han bøyde seg ned og begynte å rote i en kasse nede på gulvet. – Kanskje du kan bruke disse? sa han, og holdt fram en pakke Ibux. – Eh, jeg tror heller jeg tar den pakka med Novaluzid, sa jeg, mens Farmasiforbundets mantra om viktigheten av å få råd av autorisert helsepersonell kvernet i bakhodet. Er det ikke et apotek i nærheten, risikerer du bokstavelig talt å bli stående med LUA i hånda.

Selv står jeg på ingen måte med lua i hånda når jeg nå skal i gang med andre spennende kommunikasjonsoppgaver i Parat. Fra og med denne utgaven av Farmasiliv har nemlig min gode kollega Trygve Bergsland overtatt redaktøransvaret for bladet. Trygve sitter veggivegg med meg i Parats avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt, og vi har tett, god og hyppig kontakt. Bladet endrer litt form – blant annet får du nå mer Paratstoff i Farmasiliv, samtidig som du ikke lenger får Paratbladet separat.

Jeg synes dette er en spennende og fornuftig løsning, og jeg skal selv fortsatt bidra
til å gjøre innholdet i bladet interessant for deg. Hvis du mot formodning skulle synes noe annet, håper jeg du sier ifra!



Jeg bare kikker litt, jeg (Farmasiliv nr 5 – 2014)

Farmasiliv Posted on Mon, June 29, 2015 13:53:47

Noe av det mest irriterende jeg vet, er innpåslitne butikkansatte som på død og liv skal plage meg når jeg går inn i butikken deres. «Ser du etter noe spesielt?», «Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?», og andre varianter av mas, når jeg egentlig bare vil gå i fred. Mitt standardsvar er «Nei takk, jeg bare kikker litt, jeg». Og så skynder jeg meg gjerne ut av butikken igjen. Den salgsstrategien virker ikke på meg.

Apotek har tradisjonelt ikke vært et sted du går «bare for å kikke litt». Når du går til apoteket, vet du stort sett hva du skal ha, du kjøper akkurat det i skranken, og
går fort ut igjen. Men det var før. De siste årene har jeg hatt gleden av å besøke en rekke apotek, både i privat- og jobbsammenheng, og oppvakt som jeg er, har jeg lagt merke til endringene – fra trange, dunkle lokaler med høye, mahognytunge skranker til lyse, åpne, kundevennlige apoteklokaler med selvvalg og en uendelig rekke produkter.

Da jeg besøkte Bergen i november fikk jeg et godt bilde av utviklingen – på
ærverdige Svaneapoteket i Strandgaten var det historiske officinet på full fart ut, og et moderne apotek var i full barsel. På Bootsapoteket på kjøpesenteret Oasen i
Fyllingsdalen var framtida allerede på plass. I det splitter nye, fancy, lyse, lekre og
innbydende apoteklokalet var det masse rom for «å kikke litt», teste litt make up, få
manikyr, sjekke blodtrykket, eller å ta en liten avstikker inn på stellerommet for å
amme, hvis man plutselig skulle få lyst til det. Eller hva med nye negler? Jeg nøyde meg med å kikke litt, jeg.



Spring køen over (Farmasiliv nr 4 – 2014)

Farmasiliv Posted on Mon, June 29, 2015 13:46:55

Jeg elsker Danmark. Jeg elsker landskapet, arkitekturen, maten, ølet, gemyttligheten. Og språket, så klart. Man kan jo ikke unngå å smile litt i skjegget når danskene flesker til med sine gromuttrykk.

Ett av mine favorittdanske ord er skraldespand. Det høres unektelig mer sjarmerende ut enn søppelbøtte, ikke sant? For ikke å snakke om viskestykke. Jeg tar gladelig oppvasken hvis jeg kan tørke med et viskestykke istedenfor et oppvaskhåndkle.

Nei, nå ta´r du pis på mig, tenker du kanskje. Nei, jeg tuller ikke med deg. Hvor tar de det fra? I sommer var jeg i Danmark, og det er jo ikke til å stikke under stol at det puttes en del godsaker i magen når man er på tur til pannekakelandet. Lange danske frokoster med øl og snaps og fete smørrebrød setter sine spor. Jeg måtte derfor krype til korset og oppsøke apoteket for å skaffe til veie noe syrenøytraliserende. Danske apotek ligner på norske, til tross for at det danske apotekmarkedet foreløpig ikke er liberalisert. Det betyr at apoteksystemet fungerer omtrent som i Norge for 15-20 år siden.

På lokalapoteket jeg besøkte var utvalget i selvvalget noe mindre enn vi er vant til, og magemedisinen var plassert bak skranken. Men hvordan forklarer jeg hva jeg skal ha? Her er det om å gjøre og ikke «jokke i spinaten», tenkte jeg, og trakk kølapp. Da fikk jeg øye på et skilt ved kassen: «Håndkøbsmedicin – spring køen over», sto det der. Fabelaktig. Ikke bare kunne jeg forsere køen av reseptkunder – jeg kunne samtidig nyte det danske sprog på sitt beste. På den annen side følte jeg at det var tryggest å klappe meg litt på magen mens jeg prøvde å forklare hva jeg trengte.

Til tross for at dansk og norsk er nært beslektet, er det ikke alltid like enkelt å gjøre seg forstått i dette landet. Det fungerte. Jeg fikk utlevert en eske Balancid, betalte og
forlot fornøyd apoteket – litt bedre i feriemagen, og litt gladere i språkøret.