Teksttanken

I gamle dager kunne jeg
ikke noe om lønn og tariff. I skikkelig gamle dager, altså. Den eneste gangen i
året jeg hørte ordet “tariff” var når selveste R-mannen, altså
riksmeklingsmannen, som for øvrig alltid var Reidar Webster, kom ut av den
kjente døra og ga sine innholdsløse floskelsvar til pressen.

Forleden var jeg der selv,
for første gang, i Riksmeklerens litt trange og litt slitte lokaler i Grensen
3, like ved Stortorget i Oslo. Her har meklingene stått i kø denne våren, og stolene er
fortsatt varme når neste mekling starter. Nå var det altså Farmasiforbundets
tur, med Parats tunge forhandlingsapparat i ryggen.

Det er noe eget med å
sitte en hel dag, så en hel dag til – og så en hel natt – rundt et bord og
knaske nøtter og sjokolade og drikke kaffe. Det gjør noe med deg. Stort sett er
det forhandlingslederen og en forhandler til som er inne hos mekleren, mens
resten av delegasjonen sitter og diskuterer, regner, gjesper og går hvileløst
fram og tilbake. Ingen strikker. Ikke i vårt forbund, det skulle tatt seg fint
ut. I etasjen over sitter farmasøytene og
gjør akkurat det samme. De strikker heller ikke.

Det er en helt spesiell
stemning, en merkelig dynamikk som gjør seg gjeldende når natta faller på og
det drar seg mot soloppgang. Det blir gjerne fart i sakene etter at kommunikasjonsrådgiveren,
i dette tilfellet meg, har sendt ut melding om at det nå mekles på overtid. Når
klokka så nærmer seg morgenkvisten, er løsningen klar. Bra kronetillegg! Satsing på
fag! Autorisasjon er viktig! Det får’n si. Saker vi har kjempet for i mange år
måtte det altså en riksmekler og noen tunge Parat-forhandlere til for å få på
plass. Fag. Autorisasjon. Kroner. Vakkert.

Du er ikke skikkelig
fagforeningsmann eller –kvinne før du har opplevd soloppgangen i Grensen 3,
sies det. Etter en lang natts ferd mot dag – eventuelt fag, anser jeg meg herved som fullbefaren.

Yrkesstolthet har vært et av stikkordene for de siste ukenes store kampanje i Farmasiforbundet,
med staselige aktiviteter på apotek over hele landet. Men hva er å være stolt? Jeg søkte opp
ordet “stolt” i synonymordboka, og fikk blant annet disse treffene:

ambisiøs
bestemt
betydningsfull
blendende
bra
deilig
dyktig
edel
eksemplarisk
ellevill
fortjent
fremadstrebende
fremragende
funklende
gledestrålende
glitrende
god
guddommelig
henrykt
herlig
heroisk
imponerende
jublende
lysende
modig
målbevisst
perfeksjonistisk
strålende
tindrende
utmerket
ypperlig

Jeg synes kampanjen “Vitaminer og slagkraft” har vist at alle disse ordene er dekkende for medlemmene våre. Jeg kunne like godt skrevet “apotektekniker” i søkefeltet på synonymordboka. Bare se på bildene her i bladet og på Facebook. For en gjeng!

Det er ikke sikkert alle ordene passer for alle, men alle kan finne et eller flere ord på denne lista som de kjenner seg igjen i. Finn det ordet du liker best og tygg litt på det, gjem det bak i hodet, og hent det fram når du trenger det. Da tror jeg dagen din blir litt lysere.

For noen uker siden gjorde jeg noe skikkelig slemt.
Unnskyld. Jeg stjal et blad fra venterommet hos legen.
Bladet het “Legedom”, og jeg klarte bare ikke å la være å
rulle det sammen og putte det i veska.

For hør bare hvilke
overskrifter bladet lokket med: “Puster normalt etter 20 år
med astma”; “40 frelst i Ulsteinvik” og “Miraklet i mitt
liv”. Det første som slo meg var at det er litt
spesielt at et legekontor presenterer dette
som ventelesestoff for sine pasienter.
Dernest fikk det meg til å tenke på en
helseminister
vi hadde for noen år
siden som trodde på nettopp
helbredelse ved bønn. Jeg skjønte
aldri hvorfor han ikke la ned hele
helsevesenet og satset tungt på
bønn isteden. Det enkleste er ofte
det beste – og billigste, ikke sant?

Utgiver av det glossy magasinet “Legedom” viser seg å være noen som kaller seg “Misjonen Jesus Leger” (MJL), med “evangelist” Svein-Magne Pedersen i spissen. Strengt tatt fikk jeg vel inntrykk av at det er Pedersen som eier både menigheten og publikasjonen og resten av herligheten. For det mest interessante med bladet var ikke Pedersens fokus på Gud, men fokuset på Mammon.

Hovedsaken i Legedom handler nemlig om “Helbredelse ved å gi”. Her hevder Pedersen at Gud er skikkelig sjenerøs overfor dem som gir til hans (Pedersens?) sak. “Gavmildhet kan utløse store mirakler og helbredelser!” lover han. Halleluja! Jo mer du gir, jo friskere blir du, liksom? For en fantastisk deal!

Pedersen viser til flere som har gravd dypt i lommene for å donere penger til hans arbeid, og som har blitt bønnhørt rett etterpå. “Ga til MJL – ble helbredet for ME!”. Og ikke nok med det: “Ga til MJL – mottok bil!”. Fantastisk. Opp med lommeboka! Har du 365 kroner, for eksempel, kan du kjøpe Pedersens bok «Legende Kraft». “Thomas Hjellet (73) fra Heidal la boka over brystet før han sovnet. Da han våknet, var anginaplagene som han hadde hatt i nesten 20 år, borte”, forteller Legedom i en bredt anlagt artikkel. Motstående side er selvsagt viet en helsides annonse for boka, som du kan bestille fra menighetens bokhandel. Skaff deg et eksemplar i dag!

Hvor vil jeg med dette? Jo, for meg er dette en påminnelse om hvor viktig det er å skille mellom skitt og kanel – mellom humbug, kvakksalveri, svindel og lureri på den ene siden, og profesjonell helsehjelp med vitenskapelig dokumentert virkning på den andre. Du som er autorisert helsepersonell står for det sistnevnte. Fortsett med det.

Når det nærmer seg deadline for Farmasiliv, har jeg hektiske arbeidsdager. Jeg skriver så blekket spruter – eller snarere så
tastaturet går varmt. Da kan det være fint å koble helt av med noen (velfortjente?) pauser.

Denne gangen har jeg brukt
disse pausene til noe interessant. Noe vemodig, men likevel litt befriende. Jeg har ryddet på kontoret mitt. Sortert, kastet,
mimret. For etter åtte år på dette rommet, nærmer slutten seg med stormskritt. 20. desember går flyttelasset fra
Farmasiforbundet til Parat, og noen dager etter tropper Farmasiforbundets ansatte opp i det splitter nye YS-bygget på
Grønland i Oslo.

Her skal vi bli en del av Parat-kollegiet. Det gleder jeg meg til – fusjonen med Parat er nemlig en vinnvinn-situasjon både for deg som medlem eller tillitsvalgt – og for oss som er ansatte. Som medlem eller tillitsvalgt får du
bedre medlemstjenester, i Parat-sekretariatet får vi nye kolleger, noen av oss får nye oppgaver, og noen av oss skal
videreføre mye av det vi har jobbet med i sekretariatet i Hegdehaugsveien.

Det betyr for eksempel at jeg skal fortsette som
redaktør for den lefsa som du sitter med i hånda – samtidig som jeg skal jobbe sammen med andre kommunikasjons- og
redaksjonsmennesker i et større miljø. Vi går en spennende tid i møte – og jeg synes framtida ser strålende lys ut.

God jul – og lykke til neste år!

I den aller første utgaven av denne spalten skrev jeg om
«lukten av apotek» – om mine første erfaringer med
apoteket da jeg var en liten tass. Om hvordan det den
spesielle apoteklukta, som ikke finnes lenger, satt i nesa
lenge etter bestemor og jeg hadde forlatt det litt dystre
70-tallsapoteklokalet.

Ett sted i Oslo har apoteklukta sittet i veggene lenger enn noe annet sted, og det er på Svaneapoteket, mellom Stortorget og Karl Johan. Her har Oslos eldste apotek holdt til siden 1896, før det lå Svaneapoteket noen kvartaler unna. Med historie tilbake til 1628 kan apoteket sågar kalle seg Oslos eldste operative bedrift . Interiøret regnes for å være et av Europas vakreste.

Men nå er det slutt. Det lønner seg ikke lenger å drive apotek i de gamle, ærværdige og fantastisk stilige lokalene. Utviklingen har løpt fra tunge mahognyskranker og trange publikumsområder uten selvvalg. Nå er det andre boller på apotekene. Dermed går lokalene til gode, gamle Svaneapoteket usikre tider i møte. Heldigvis er interiøret fredet, men fra nyttår er det slutt på generasjoner med apotekdrift her. Det er i grunnen nitrist. Stikk innom selv før det er for sent, og opplev apotekets svanesang. I januar er svanen død.

Betegnelsen svanesang kommer fra den eldgamle overtroen om at knoppsvanen (Cygnus olor) er helt stum gjennom hele sitt liv bortsett fra å synge en hjerteskjærende vakker sang akkurat når den er i ferd med å dø. (Wikipedia)

Denne sommeren har det gått mye
plaster hjemme hos oss. «Pappa! Au!
Jeg vil ha plaster» er kanskje setningen
jeg har hørt oftest i disse fabelaktige
sommermånedene. Når jeg prøver
meg med at det bare er vits i å sette på
plaster når det kommer blod, har jeg
fått lite gjennomslag for.

Riktignok har
det blitt en del blod også, alle de tre
små har legger og knær som ser ut
akkurat som barnelegger og -knær
skal se ut om sommeren: Fulle av
skrubbsår. Men det viser seg at plaster
hjelper på sår uten blod også. Og på
nærmest usynlige sår. Aller best
hjelper de plasterlappene som har
racerbiler eller Hello Kitty-trykk. Jeg
har for lengst gitt opp «plaster hjelper
bare når det blør»-argumentasjonen,
og leverer villig vekk overpriset plaster
med amerikanske og japanske figurer
på, nesten helt ukritisk.

For når jeg
tenker meg om, så var det akkurat
sånn for 30-40 år siden også. Plaster
hjalp på det meste, selv om utvalget av
kommers-plaster med alskens tullete
tegneseriefigurer nok ikke var det
samme i 1975 som i dag. Hvor jeg
kjøper plasteret? På apoteket, så klart.

Som du kanskje vet, er jeg en
ordeklibivist…..ehh…ordekvilibrist…ehh….flink med ord. Glad i ord er jeg
i hvert fall. Et ord jeg er glad i, er
«autorisert». En sen kveld moret jeg
meg litt med akkurat det ordet.

«Autorisert. Av lat ‘myndighet’», sier Bokmålsordboka. Du som leser dette nå, er sannsynligvis autorisert. Du har myndighet. Men ikke nok med det! Du fortjener anerkjennelse, bifall, kanonisering, hylling, respekt og ros, i følge synonymordboka. Den foreslår sågar at «å ta bølgen» er et passende synonym på «autorisere».

Store norske leksikon opererer med følgende defi nisjon: «Autorisere: Erklære for kompetent». Alt dette stemmer! Det fi nnes også mer nøkterne og saklige defi nisjoner av begrepet: «Autorisasjon er en bekreft else på at arbeidstakeren oppfyller de kravene som gjelder for yrkestittelen, faglig og formelt. På den måten blir enkelte yrkestitler beskyttet mot misbruk. Autorisasjonsordningen bidrar til å sikre at den som utøver et arbeid, har den nødvendige kompetansen. Det er viktig å sikre kvalitet i tjenesten og trygghet for brukeren», skriver ndla.no.

«Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å ivareta pasientens sikkerhet, og bidra til at befolkningen har tillit til det norske helsevesenet», skriver Statens autorisasjonskontor for helsepersonell, som oppgir at autorisasjon er en garanti for skikkethet (at man har nødvendige faglige kunnskaper og ferdigheter) og egnethet (at man har de personlige egenskaper som kreves for å være helsepersonell).

Her er det mange store – og positive – ord. Du har sannsynligvis et papir fra nettopp Statens autorisasjonskontor for helsepersonell hvor du blir anerkjent, hyllet og rost for din kompetanse.

Og det er vel fortjent!

Forleden måtte jeg på sykehus med
eldstesønnen. Han hadde lekt akrobat
i klasserommet i et friminutt, og gått
skikkelig på trynet med nesa først –
rett i gulvet. Resultatet ble en gråtende
gutt med brukket nese, og dermed
bar det til Ahus for operasjon.

På et av Norges mest utskjelte sykehus gikk alt på skinner – i nye, ryddige og rene omgivelser var viomgitt av hyggelige, dyktige, grønnkledde helsearbeidere og følte oss trygge. Gutten ble traktert med DVD-fi lm og fl ere av de populære «premiene» du vet, som er hovedgrunnen til at mange barn synes det er greit å gå til legen. Når anestesisykepleieren i tillegg disket opp med bedøvelseskrem, var det ikke så ille å få satt inn venflon, og takket være barnepedagogiske leger og sykepleiere, var gutten ved godt mot da han ble trillet avgårde til operasjonssalen. Der ventet et stort team av grønnkledde – alle dypt konsentrert om å hjelpe min sønn, med det som ikke engang var et alvorlig brudd.

Mens jeg satt på venterommet og filosoferte, fikk jeg nesten et stikk av dårlig samvittighet. For en service! For en omsorg! For et fantastisk helsevesen vi har! Vi er så heldige – de fleste sjuåringer i verden er lysår unna å få den samme behandlingen. Det er på en måte både rørende og trist på samme tid.

Jeg vet at mange apotekteknikere opplever større og større press når det gjelder mersalg, bunnlinje og utenomprodukter. Men glem aldri at dere også er en del av det fantastiske helsevesenet jeg skryter uhemmet av her. Dette har dere all grunn til å være stolte av!

I november hadde jeg igjen gleden av
å møte Carina Jansson. Carina er
förbundsordförande i
Farmaciförbundet, vår svenske
søsterorganisasjon. Hun var på
Farmasiforbundets
representantskapsmøte for å snakke
om det hun kalte «samgående».

Svenskene jobber nemlig også med fusjonsplaner. Første januar blir Farmaciförbundet en del av fagforbundet Unionen, et av Sveriges største fagforbund. «Fordi vi blir sterkere sammen», sa Carina Jansson.

Samgående…tygg litt på det ordet. For det er egentlig det det handler om når Farmasiforbundet diskuterer «fusjon» – å gå sammen med noen andre for å bli sterkere. I mitt hode er fusjon en sammenslåing der to organisasjoner går sammen og danner en ny organisasjon, men det er ikke det som er temaet her. Derfor synes jeg fusjon er et litt misvisende ord, jeg liker bedre det svenske begrepet.

Hvis det blir «samgående» også i Norge, vil Farmasiforbundet bestå som en egen organisasjon, som en yrkesorganisasjon tilknyttet et større og sterkere forbund, som ivaretar alt som har med lønn- og arbeidsforhold å gjøre. Det faglige og yrkesidentiteten er det fortsatt Farmasiforbundet som vil stå for.

Om Farmasiforbundet skal satse på et «samgående» er det de sentrale tillitsvalgte som skal bestemme. Men det er viktig at du som medlem sier din mening, og dette vil det blir mange muligheter for framover. Debatten er allerede i gang på farmasiforbundet.no og på Facebook. Kast deg inn i diskusjonen i dag!

I dag har jeg gjort noe historisk, for meg i hvert fall.

Jeg har hentet ut medisiner med e-resept for første gang! Guttungen har fått
øyekatarr, en noenlunde ufarlig og enkel lidelse. Vi måtte ha Kloramfenikol.
Kloramfenikol er et av de få legemidlene jeg faktisk kan navnet på. Jeg har
ingen apotek- eller farmasifaglig bakgrunn, men Kloramfenikol kan jeg. Det er
trolig et av legemidlene jeg har kjøpt flest ganger. Dette kjenner du sikkert
igjen hvis du har barn. Den gule gørra som kommer ut av øynene er sjelden til å
ta feil av.

Operasjonen gikk helt smertefritt, og helt uten komplikasjoner eller
bivirkninger. Nå snakker jeg om e-resepten altså. Apotekteknikeren tok imot
passet til guttungen
og tastet inn personnummer og andre opplysninger i
FarmaPro5 som om hun aldri skulle ha gjort noe annet. Og vips, der sto jeg med
Kloramfenikol i hånda.

Det slo meg mens jeg sto der i det lyse, lekre apoteklokalet, at dette
kommer barna våre til å le av. Tenk at man måtte ha med en papirlapp på apoteket
for å hente ut reseptpliktige legemidler! Papir, liksom. Hallo!

Den gode, gamle papirresepten går nå inn i historien. Papirresepten – en
(noen ganger) krøllete, håndskrevet lapp med uforståelige kråketær fra legen.
Men det er kanskje litt vemodig også for deg som har jobbet i apotek en stund,
var det ikke litt av sjarmen at du måtte legge godviljen til og tolke hva legen
hadde skrevet? Og noen ganger også legge til litt for egen regning for å få det
til å henge sammen?

Det er litt rart, selv for meg som er relativt ung (ehem…har passert 40),
å ikke skulle levere den gode gamle papirlappen i skranken. Hvordan kan jeg da
vite at jeg får det jeg skal ha? Men dette er godt ivaretatt. Muligheten for
feilekspederinger er minimert. Apotekteknikeren gjorde en fabelaktig jobb, men
måtte likevel be om kontroll til tross for at hun hadde gjort alt riktig.
Systemet er jo sånn, selv om det skal godt gjøres å gjøre feil. I teorien, i det
minste. Når alt går så til de grader på skinner er det kanskje på tide at
apotekteknikerne får begrenset ekspedisjonsrett?