Teksttanken

Forrige fredag kunne vi se og høre Ari Behn uttale at han hadde startet en personlig vendetta mot Carl-Erik Grimstad, hos Fredrik Skavlan på SVT1. Noen dager senere ble det tydelig at Se og hør-redaktør Harald Haave hadde gjort det samme mot Ari Behn. ”Hvorfor gjør du dette – Ari”, lyste det over hele forsiden av ukebladet, som hadde gravd opp (og antakelig betalt dyrt for) grovkornede paparazzi-bilder av Ari som gir en venninne et uskyldig kyss på kinnet. Målet med Se og hør-oppslaget, i tillegg til å selge blader, naturligvis, var antakelig at både hustruen og folk flest skulle havne i harnisk.

Hvorfor gjør du dette, Haave? Forleden klaget Se og hør TV 2 inn for Pressens faglige utvalg, fordi Märtha Louise angivelig hadde kommet med unøyaktigheter om bladet i et intervju på kanalen. For Ari og Märtha må dette fortone seg som ganske kuriøst. Det er fascinerende å se Se og hørs redaktør påberope seg et viktig samfunnsansvar ved å grafse i kjendisers og ikke minst folk flests privatliv. Haave tråkker i så henseende nøyaktig i sine forgjengeres fotspor. Det er små sko han skal fylle.

Tror Se og hørs redaktører og journalister virkelig på dette? At de har en viktig samfunnsoppgave? Jeg blir både lattermild, fascinert og ikke rent lite oppgitt over hvilken virkelighetsfjern boble disse menneskene lever i. Spørsmålet er om dette er kaldblodige kynikere som tråkker over lik og nitriste skilsmisser for å selge, eller om det er litt korttenkte journalister som faktisk tror at de tilfører samfunnet noe nyttig. Uansett – deskjournalistene må i hvert fall besitte en viss form for humor når de setter sammen sine fjollete forsider uke etter uke.

Se og hør har et artig slagord – ”Se og hør gjør livet gladere”. Jeg har sett på noen av Se og hørs forsider, og her er noen av titlene jeg fant: ”Mann med sverd ville drepe Victoria”. ”Derfor vraket jeg Tshawe”. ”Leif Erik Forberg (57) alene igjen – skilles fra sin unge kone”. ”Jørn Hoel rammet av mystisk kollaps”. ”Jahn Otto Johansen om sin vonde barndom: Jeg ble sex-misbrukt”. ”Småbarnspappa Alex Rosén lagt i jern av politiet”. Oj så glad jeg ble av å lese de forsidene!

Pappaperm er en fin ting, særlig når man har foreldre med leilighet i Florida. Så her sitter jeg i 28 grader, med familiesjuseter og svømmebasseng rett utenfor. De siste ukene og dagene har alt dreid seg om inauguration – for øvrig et helt nytt ord for meg. Barack Obama har vært overalt, hele tiden – på de fleste TV-kanaler, på forsiden av alle aviser og på alles lepper. Omtrent som i Norge, med andre ord. Til og med guttungen på 3 ½ kjenner igjen den nye presidenten. ”Se, pappa – der er Obama!”, roper han henrykt. For å få en følelse av virkelig å være med på noe historisk, har jeg brukt mye tid på verandaen med godt amerikansk øl (ja, det finnes faktisk) og Obamas bok ”Audicity of hope”. Til og med guttungen har fått bok om The President Elect, med flotte bilder og pedagogisk propaganda for de små. Jeg ser ikke for meg at jeg hadde gjort det samme i Norge – kjøpt en barnebok som hyller Jens Stoltenberg – men her går det liksom an.

Nyttårsaften feiret jeg med innfødte, upper middle class-amerikanere ved svømmebassenget, og der gikk også Obama-debatten livlig. ”Han skal vel sverge på koranen eller hva vet jeg. Ikke er han svart heller, han er mest araber”, var den oppegående kommentaren fra min usympatiske sidedame i 60-åra. Men ellers har kommentarene fra både folk flest og journalister vært nesten påfallende positive. Dagen før dagen og på selveste inaguration-dagen disket TV-kanalene her opp med store mengder rørende kryss-klipping av Martin Luther King jr og Barack Obama. Jeg tror jeg så utdrag fra ”I have a dream”-talen rundt 150 ganger. CNN hadde snakket med kvinnen i gata – Evadey Minott fra Brooklyn, New York. ”This is America happening”, sa hun. Man kan føle seg som amerikaner av mindre.

På midten av nittitallet framførte daværende kringkastingssjef Einar Førde en rekke kloke spådommer om framtida – for eksempel at vi måtte være forberedt på at NRKs beste programledere plutselig kunne dukke opp i andre kanaler enn selveste statskanalen. Det var ikke alle som tok dette helt seriøst for ti-femten år siden, men nå er dette en selvfølge. Programledere skifter stadig beite, og hopper gjerne fra NRK til TV 2 og videre til Canal Plus for den saks skyld. Det som imidlertid er nytt nå, er at en norsk kremprogramleder eksporteres til utlandet. I kveld har nemlig «Skavlan» premiere på svensk TV.

På et møte i Kringkastingsrådet i 1998 sa Einar Førde: – Fredrik Skavlan er den fremste eksponent for den «elskverdige uforskammethet». Det er kanskje derfor svenskene nå tar Fredrik helt inn i varmen og plasserer ham i beste fredagssendetid på SVT1, kanalen der gamle «Først og sist» tidligere ble sendt på et nokså prime time-fjernt tidspunkt.

Debatten om Fredrik Skavlan er en god eller dårlig programleder ble vi vel ferdig med for noen år siden, men etter å ha sett SVTs web-tv-kavalkade med Fredriks eskapader må jeg si at jeg fortsatt er litt fascinert. For det funker jo så bra – selv om programlederen i utgangspunktet mangler både den utstrålingen, autoriteten og journalistiske snerten som vi forbinder med stjerne-talk show-verter som Jay Leno og John Stewart, for eksempel. Til gjengjeld har han usedvanlig mye «gutteaktig sjarm», som det heter på klisje-sk. Arvtakeren hans på NRK-fredagskvelden har derimot både autoritet og en slags utstråling, uten at det funker av den grunn. Skavlan-oppskriften er på en merkelig måte nesten magisk, og i kveld er det svenskene som skal nyte godt av den. Og jeg tror sannelig jeg skal smugkikke litt på web-tv på www.svt.se. Lykke til.

Folk samler på de rareste ting, noe ikke minst Petter Schjerven-programmet ”Tingenes tilstand” på NRK, med samlere av alt fra servietter til gamle støvsugere, tydelig viste.

Jeg samler på teite overskrifter. Det er derfor jeg leverer ”Tabloidtoppen” på denne sida hver uke. Denne muligens noe sære hobbyen har jeg bedrevet siden 2006, og etter hvert har det blitt nesten 1000 dustete titler fra norske tabloid- og nettaviser. Over 300 av dem plukket jeg opp i 2008. Det er vanskelig å kåre de beste, eller skal jeg si verste, men denne saken er absolutt i toppsjiktet fra i fjor:

”Bilsportkonge i nazisex-video med fem prostituerte” (dagbladet.no 31.03.08)

”Bannlyst etter femkantet nazisex-orgie” (kjendis.no 03.04.08)

”Nekter for nazisex i sado-orgie” (dagbladet.no 09.07.08)

Det er ikke uventet Dagbladet som kjørte disse titlene – avisen som skulle ikle seg ny og mer seriøs profil med Anne Aasheim som redaktør, men som isteden har seilt opp som den største leverandøren av dårlige overskrifter. Disse titlene har det meste som kreves av en ultratabloid overskrift: Sex, selvfølgelig, sågar ”nazisex”, hva nå det måtte være, spennende ord som ”orgie” og ”sado”, samt at en slags kjendis også blir koblet inn (”bilsportkonge”). Altså – sex, helst litt på kanten – og kjendiser, er ingrediensene som står øverst på oppskriften for deskjournalistene.

Jeg mistenker at tastaturene på deskene i tabloidavisene har hurtigtaster med de vanligste overskriftene, slik at de slipper å skrive de samme titlene gang etter gang. Dette er tastene jeg tror de fleste deskene opererer med:

Ctrl + F1: Sex

Ctrl + F2: Nakensjokk

Ctrl + F3: Puppeglipp.

Ctrl + F4: Snakker ut om

Ctrl + F5: Den vonde tida.

Ctrl + F6: Se min vakre

Ctrl + F7: Slik har du aldri sett

31 ganger ble puppeglipp-tasten brukt på norske desker i 2008, og nakensjokk-tasten hele 63 ganger. Jeg er redd for at det ikke blir færre i tabloidåret som ligger foran oss. Jeg lover selvfølgelig å finne de dummeste, teiteste, kvalmeste og mest håpløse titlene også i året som kommer.

2008 var året da alle skulle ”blogge”. Begrepet har vært i bruk en stund, men fjoråret ble definitivt det store bloggåret. Jeg har venner som lagde blogg-lignende websider allerede i forrige århundre, men det var før fenomenet fikk et navn. Så var det noen som kom på følgende ide: Lir av deg noen meninger med mer eller mindre jevne mellomrom, legg til et kommentarfelt under teksten din, og vips! så har du en web-logg, altså en blogg.

Det finnes nå titusenvis av blogger, bare på norsk. Det sier meg to ting: Det har blitt mye lettere å nå ut med budskapet sitt, men samtidig har konkurransen om oppmerksomheten blitt mye større.

I jungelen av blogger om alt mulig mellom himmel og jord, er det likevel noen som blir lagt mer merke til enn andre. 2008 ble nemlig året da nettsamfunn og blogger ble tatt skikkelig på alvor også i de store mediene. Noe har skjedd når mannen bak den dustete Facebook-aksjonen for lavere bensinpriser blir en av hovedaktørene i en bensinprisdebatt i RedaksjonEN på NRK. Det kan også bety to ting: Enten oppfatter de store mediene nettaktørene som viktige, eller så er det et litt tafatt forsøk på å være moderne og å henge med i utviklingen. Kanskje en kombinasjon.

Ny teknologi fører til også endringer i språket, og det er en litt stilig del av utviklingen. ”Ping bloggen din på Twingly”, oppfordrer VG nett. En setning som hadde vært fullstendig uten mening kun for få år siden, på samme måte som ”Send ost til 2012” eller ”snakkes på Facebook”.

Det er trivelig å se at det er så mange skriveføre der ute, selv om en del av det som skrives er dårlig formulert oppgulp. Hvis du ikke har annet enn gørr å komme med, hjelper det ikke at du kamuflerer det som en ”blogg”. Vi snakkes på nettet.

De siste tjue åra har jeg jevnlig frekventert Oslos uteliv, noe som har gitt meg utrolig mange gode opplevelser. I den grad jeg har vært borti utriveligheter, dreier det seg om selvpåført, overdrevent alkoholinntak med påfølgende stort hode og hissige tømmermenn.

Et søk på ordene ”vold” eller ”volden” og ”Oslo” i atekst, som er Norges største nyhetsbase, viser at spalteplassen som brukes på vold i mediene øker år for år. Som et resultat av dette, har ”vi må gjøre noe med den økende volden” blitt et mantra som gjentas gang etter gang av så vel politikere som andre samfunnsdebattanter. Ja, det er klart vi skal gjøre noe med volden. Men faktisk er det slik at bruken av frasen ”den økende volden” øker langt mer enn volden selv.

Volden er nemlig ikke økende i særlig grad. Det er ikke større andel av befolkningen som blir utsatt for vold i norske byer i 2008 enn det var i 1980. Det viser forskning fra Universitetet i Oslo. Problemet er at vi har en overflod av aviser, tv-kanaler og ikke minst nettsteder, som stadig rapporterer om økende vold, til tross for at volden over tid ikke øker. Og nettdebattantene hiver seg på. ”Må snart bevæpne meg bare for å kunne ferdes i den byen”, skriver en hissigpropp på VG nett. ”Om andre vil leke russisk rulett ved å bevege seg inn i den lovløse krigssonen, så dem om det”, skriver en annen.

Dette gjør at Bodil på Snåsa ikke tør å reise til hovedstaden fordi hun tror man ikke kan gå ut på gata uten å bli slått ned. Det er trist. Hvis man sitter på Snåsa, eller i Søgne, eller i Volda (jeg ser ironien i stedsnavnet, men skal la det ligge), og kun forholder seg til tabloidaviser og kjappe nyhetssendinger, er det lett å tro at Oslo er like farlig som de verste storbyene i deler av verden som vi helst ikke vil sammenligne oss med. Det er uhyggelig langt fra sannheten.

Så, Bodil fra Snåsa: Ta deg en tur til Oslo og gå trygt i gatene. Det gjør jeg.

Jeg vet ikke om du er like nettavishekta som meg, men jeg må i hvert fall innom de største nettavisene opptil flere ganger om dagen for å sjekke hva de har kommet opp med siden sist.

Det gjorde jeg også sist søndag – en sånn dag da det både var utrivelig å oppholde seg ute og å foreta forefallende husarbeid inne. Så da ble løsningen enkel – internett. ”Måtte blidgjøre julebordsgjester med sprit” var toppoppslaget på VG Nett da jeg ramlet inn på nettet på morgenkvisten. ”Kjendisjulebordet endte i skandale” meldte dagbladet.no. Her har det tydeligvis skjedd store ting i løpet av natten!

Klokken 10.57 fulgte VG opp med ”Vurderer alko-anmeldelse etter monsterjulebord”, mens Dagbladet meldte ” – Dette er et åpent ran” to timer senere. Her snakker vi åpenbart nasjonal begivenhet av stor viktighet. Saken følges naturligvis tett videre utover dagen av de to tabloidrivalene. ”Nekter for planlagt spritservering” skriver VG kl 14.23, mens Dagbladet kliner til med ” – Det har vært flere graverende forhold” 17 minutter senere. Så går det slag i slag: ”Svensk bløffmaker står bak julebordsskandalen” (dagbladet.no kl 15.51). ”– De visste om mangelen på alkohol før polet stengte” (vg.no kl 19.24). ”Mindreårige servert sprit på skandale-julebord” (dagbladet.no kl 22.24).

Min oppsummering, etter en hjemmesøndag på tabloid-nettet: Noen har vært på et stort julebordarrangement og fått semmer servering. Noen kjente artister har spilt på scenen. Noen har tipset nettavisene.Det er da det slår meg – nå er det juleagurktid! Agurktida inntreffer som kjent vanligvis om sommeren, men sannelig er det ikke en gryende agurktendens i julestria også. Hvem var denne saken vesentlig for? Hvor stor del av befolkningen var egentlig berørt? Hvor viktig var denne saken for folk flest? Den var i hvert fall uhyre viktig for agurk-dyrkerne i Akersgata, som sannsynligvis hadde en kjedelig dag på jobben. Jeg grugleder meg til tabloidene åpner flere luker i adventsagurkkalenderen.

Fredag kveld. Jeg sitter i godstolen, eller reclineren, som vel er det tidsrikitge navnet på innretningen, og glor på fredags-tv. Mye bra på fredags-tv – gullrekka på NRK, og ikke minst Senkveld med Thomas og Harald. Det jeg imidlertid funderer på, er hvordan i all verden det har gått til at TV 2-fredagsprogrammet Skal vi danse til de grader har slått an blant seere, annonsører og anmeldere.

Mine spørsmål, som dukker opp mens jeg ser Mikkel Gaup vri seg bortover dansegulvet som om han gikk på dårlig amfetamin, er følgende: Hvor ble det av ironien? Hvor ble det av distansen til det folkelige, det godt voksne, det satte? Hvor ble det av hånflirene mot det banale, det platte og det klamme? Hva skjedde med P3-programlederen som ble flasket opp på ironi og distanse til det voksne og etablerte, og som nå fjoller seg til med fjær og paljetter i prime time på kommers-høyborgen TV 2? Hvordan kan en dyktig humorist og storartet nøtteimitator legge humor og ironi i skuffen og prostituere seg i et program så folkelig? Hvordan kan noe så klamt som selskapsdans – med alle sine teite, kjønnsrollesementerende, spjåkete, og kjedelige sider – bli allemannseie, også blant unge, i beste sendetid? Er det slutt på den fabelaktige tida da det var legitimt å sette spørsmålstegn ved det etablerte, og å skape en ironisk distanse til det satte, tradisjonelle, A4-aktige og kvalitetshumorløse? Har jeg falt av utviklingen i en krapp sving, eller er det nå sånn at vi skal le litt overbærende av den ironiske tidsepoken, før vi går videre med å opprettholde gamle klisjéaktige, banale, kjønnsrollesementerende folk flest-normer?

Det er nok nå, TV 2. Spar oss for en ny sesong. Uansett – jeg skal i hvert fall ikke danse. Ikke faen.

Det dukket opp et nytt begrep i avisene i forrige uke, nemlig «frontal nakenhet». Vel, nytt er det ikke for oss som kan engelsk og følger med på den tullete, amerikanske sensurdebatten fra tid til annen. Der borte har de brukt det fabelaktige begrepet ”frontal nudity” i årevis, for å betegne hva som ikke er lov å vise på TV. På de store network-kanalene, vel å merke, for på kabel og betal-tv er det meste lov. Til nå har begrepet i Norge vært brukt med anførselstegn i omtale av den amerikanske debatten. Nå har anførselstegnene forsvunnet. Det er en herværende norsk skuespiller som er opphavet til importen av begrepet. I Norge har vi heldigvis vært mer eller mindre skånet for fjollete debatter om hvor mye hud som skal vises på TV og på film, til tross for vår tradisjon for å forby visning av nakne mennesker som har seg, hvis hensikten kun er å hisse opp seeren. Det var neppe hensikten i den mye omtalte «sex i en båt full av fisk»-scenen i den aktuelle filmen fra 90-tallet, og som skuespilleren nå tydeligvis angrer på.

Jeg hadde mest lyst til å grave meg ned da debatten om Janet Jacksons «puppeglipp» under Super Bowl-finalen raste for noen år siden. Når en norsk skuespiller nå er redd for at litt for mange skal se deler av en film hun har vært med i, kjenner jeg at jeg igjen famler etter en spade.