Teksttanken

Forleden talte Obama til Kongressen. I realiteten var det en tale til hele befolkningen. Alle de store tv-kanalene ryddet unna sine vanlige programmer. Og Obama leverte, naturligvis, igjen. Engasjert, poengtert og pedagogisk. Mannen er glitrende! Og da tenker jeg: Hvorfor har vi ikke tradisjon for dette i Norge? Hvorfor slipper vi ikke til landets leder i beste sendetid for å framføre sine tanker? Er det frykten for at én politiker, ett parti, skal få for mye sendetid uten å bli avbrutt av ubehagelige, kritiske spørsmål? Eller er det den litt tafatte tradisjonen med at det er kongen som leser trontalen, og at den særdeles tradisjonelle nyttårstalen er den eneste muligheten statsministeren har til å snakke uavbrutt til folket?

Jeg har sett Jens Stoltenberg «live» på talerstolen uten kameraer tilstede noen ganger, og blir like imponert hver gang. Mannen er glitrende! Han er morsom, engasjert, poengtert, og ikke minst pedagogisk. Han tegner og forklarer slik at det blir forståelig for alle i salen. Forestill deg statsministeren tale usensurert, uavbrutt og engasjert om det han og regjeringen tror på, uten å bli avbrutt av Viggo Johansen eller andre programledere som konkurrerer om seertall og om å få kortest mulig svar fra debattantene. Utenkelig? Så må pressen selvsagt stille kritiske spørsmål etterpå, men la dem først få anledning til å forklare hva de mener og tror på.

Poenget er at vi kanskje burde gi lederne våre en slik mulighet til å forklare hva de egentlig mener. La dem snakke!

Morn, morn! Ser du mye på barne-tv? Det gjør jeg. Nesten hver dag. Det er vanskelig å unngå med en treåring i huset. Hos oss prøver vi å begrense podens tv-seing til barne-tv på NRK kl 18, men det er ikke til å stikke under en stol at det blitt litt Playhouse Disney på morgenen i tillegg.

Så hva er det egentlig tv-selskapene serverer småttisene? Tilsynelatende uskyldig moro, til og med noenlunde pedagogisk. Men hvem er det som er heltene? Hvem er det som ordner opp, tar initiativet, og leder an i de fleste filmene? Gutter, menn, eller hva man nå kaller en mus uten pupper. Det er nemlig Mikke Mus som er den største helten. Han er hankjønn. Det er også Disneys altmuligmann-helt Handy Manny, tegnefilmgutten Stanley og skuespillerne i Lazy Town. Her er det feminine innslaget redusert til en jentunge som stadig må tilkalle sin mannlige superhelt.

NRK er hakket bedre, og sørger i hvert fall for jevn kjønnsfordeling på programlederne sine, men også krinken viser en rekke filmer hvor mønsteret er det samme. Postmann Pat, Thomas-toget, Emil, lista er lang, og med få unntak er det hankjønn i hovedrollene. Hva gjør dette med de små? Jo, det er med på å videreføre en gammeldags kjønnstenkning der det er gutta som er aktive, mens jentene er bifigurer. Unntatt på kjøkkenet. Gutta er tøffe riddere og helter, jentene er søte, små prinsesser. Jeg liker det ikke.

Norske tabloid- og nettaviser elsker pupper og rumper. Så fort det er mulig å skimte en rumpeball eller en brystvorte på TV, sitter de klare med «rumpeglipp» og «puppeglipp»-titlene sine. Denne uka toppet det seg, da en svensk kjendis viste litt for mye av rumpa si i «Let’s dance» på svensk TV4. Det som skjedde var at deltakeren Linda Bagge i åtte sekunder ufrivllig viste rumpa til pressekorpset da hun skulle øve foran den svenske «Skal vi danse»-konkurransen.

VG Nett har selvfølgelig bred dekning av saken under overskriften «Her rumpeglipper det for svensk «Let´s Dance»-kjendis», og krydrer teksten med «VGTV: Se videoklippet av truseglippen her!» og «Les også: Se Lene Alexandras truseløft!». Wow.

Hvorfor er journalistene i VG, Dagbladet og røkla av norske aviser så glade i rumper og pupper? Kjeder de seg på jobb? Synes de det er for lite viktig som skjer i verden? Sliter de med sexlivet? Eller har de statistikk som viser at leserne faktisk også er opptatt av dette? Hvis det første er tilfelle, er det trist. Hvis det andre er tilfelle, er det også trist.

Tabloidene presenterer ofte disse sakene som «sjokk» – «Puppesjokk!» «Rumpesjokk!» «Nakensjokk!» og sågar «Rumpeglippsjokk!». Det er vel strengt tatt ingen andre enn journalistene selv som får sjokk av å se en pupp eller en rumpe i 2009. På tide å vokse opp?

Anne Aasheim, du er en snegle! Nå har du vært Dagbladet-sjef i to og et halvt år. Da du overtok trodde jeg Dagbladet skulle legge om – fra fjollete sex- og ”deg”-forsider til skikkelige saker fra politikk, kultur- og samfunnsliv. Det skjedde ikke, selv om du sa det skulle bli forandringer. Isteden satset du videre på tullete tabloidforsider og på å vinne nettlesernes gunst ved å tabloidifisere nettoverskriftene. Jeg har samlet på tabloidoverskrifter et godt stykke tid, og for moro skyld har jeg kikket litt i annalene. Her er noen av dine gullkorn på nettet de siste to åra:

Doktor stjal likhånd og ga den til stripper (20.09.06)

Han så en naken stripper i spagat over en banan (03.11.06)

Raner blind kvinne – putter pæreskinke i buksa (13.12.06)

Truseløs millionær jakter på kjærlighetsbaby (25.12.06)

Hvem snakker sant om kuk og baller? (05.05.08)

Bruker radar for å selge potetgull til aliens (11.06.08)

Nekter for nazisex i sado-orgie (09.07.08)

Kastet puppene etter kona (09.07.08)

Nekter å tisse opp ned (25.09.08)

På den annen side – nettsatsingen funker tydeligvis på et vis, siden dagbladet.no er Norges tredje største nettsted (uten at det nødvendigvis er noe kvalitetsstempel). Så det skal du ha. Det du også skal ha er satsingen på Magasinet. Det er derfor jeg bare kjøper Dagbladet på lørdager. Nå skal du legge om igjen. Da må du gjøre noe med forsidene dine – noen ganger skvetter jeg flere meter unna avisstativet når jeg ser hva du smører utover ansiktet ditt. Det er også derfor jeg bare kjøper Dagbladet på lørdager. Jeg regner med at det er salgstallene som styrer forsidevalgene – men salgstallene er vel ikke så mye å skryte av, er de vel? Jeg håper du lykkes med omleggingen, og at Dagbladet overlever som papiravis. Men du jobber veeeldig sakte!

Her i Amerikas forente stater er det mye som dreier seg om å bruke penger – jeg visste ikke at et var mulig å bygge så mange gigantiske supermarkeder i en og samme by, for ikke å snakke om antallet apotek, som overgår selv de apotektetteste områdene hjemme i Oslo.

I USA er det er også mye som dreier seg om å se på tv. Jeg visste heller ikke at det var mulig å presse så mye reklame inn i en spillefilm som de klarer her, eller i nyhetsprogrammene for den saks skyld. Det er noe dritt, egentlig, når første reklamepause kommer før det har gått ti minutter, og det tar tre timer å se en film som varer to timer. På den annen side er det interessant for en apotekmann som meg, for legemiddelreklame utgjør en utrolig stor andel av reklamesnuttene. I en tilfeldig valgt pause var fire av seks reklamesnutter for medisiner.

I Norge er det strenge regler for legemiddelreklame, blant annet er det kun lov å reklamere for reseptfritt, og aldeles ikke på tv. Den jevne amerikaner hadde nok ristet på hodet hvis hun hadde fått høre om de norske reglene, for her får jeg reklame for glorete reseptpakninger rett i trynet nesten hver gang jeg skrur på tv-en. Hjertemedisin, blodtrykksmedisin, diabetesmedisin, sovepiller. ”Ask your doctor”, oppfordrer de, for selv i the land of freedom er det leger som må skrive ut resepter. Og så kommer det en tirade av advarsler og forbehold, som de er pålagt å fortelle om, og som reklamestemmen framfører så fort at man skulle tro han hadde maur i buksa. Hemmeligheten med det er selvfølgelig at så lenge legemiddelprodusentene i dette saksøkingsmekkaet har advart folk mot farer og bivirkninger, har de ryggen fri hvis noen får problemer.

Fra tid til annen dukker debatten opp om hva det skal være lov å reklamere for på norsk tv. Da er det alltid noen som roper høyt om at det må være greit med reklame for alkohol og medisiner på TV, for det har de i andre land, og dessuten kan jo folk velge selv. Jeg er ikke så sikker på det. Nå gleder jeg meg faktisk til – etter noen uker med amerikansk tv – å komme tilbake til norske reklamerestriksjoner.

Jeg har akkurat sett årets utgave av Superbowl – også kalt «amerikanernes egentlige nasjonaldag». Dette er cupfinalen ganger ti – alle restauranter og butikker her i Sørvest-Florida (og i resten av USA) har kjørt Superbowl-tilbud i ukesvis, og på selve dagen er det folketomt i gatene og folkefullt på barer, restauranter og i millioner av tv-stuer. Superbowl er den suverent mest sette tv-sendingen i løpet av året, og tv-kanalen NBC kan gni seg i hendene og tenke på hvilke vannvittige reklameinntekter de nærmere 100 millioner seerne (en tredjedel av alle amerikanere) skaffer dem. Dette er uten tvil årets mediebegivehet – presidentinnsettelsen for et par uker siden hadde til sammenligning 38 millioner seere.

Selvfølgelig handler dette om tradisjon og ritualer, men hva er det egentlig som foregår når amerikanerne «feirer» sin Superbowl, eller når horder av klin gærne fotballkarer invaderer Oslo hvert år før cupfinalen for den saks skyld? Hva er det som foregår når fem middelaldrende herremenn (for alle er selvfølgelig menn) sitter i dress og slips ved et studiobord og diskuterer kampens første halvdel som om det skulle vært verdenspolitikk? Hylling av macho-kulturen, selvfølgelig. Hvem kan løpe fortest, sparke høyest, lengst, lure flest mulig av motspillerne og dunke ned så mange som mulig av dem på veien til målet. På stadion og foran tv-skjermene sitter millioner av kvinner og menn og tror de er med på noe viktig. Det de egentlig er med på, er å opprettholde en kultur der noe av det gjeveste vi vet er å se på menn som prøver å overgå hverandre i maskulinitet. Kanskje kunne vi brukt hodene – og kroppene – våre til noe litt mindre dustete?

Forrige fredag kunne vi se og høre Ari Behn uttale at han hadde startet en personlig vendetta mot Carl-Erik Grimstad, hos Fredrik Skavlan på SVT1. Noen dager senere ble det tydelig at Se og hør-redaktør Harald Haave hadde gjort det samme mot Ari Behn. ”Hvorfor gjør du dette – Ari”, lyste det over hele forsiden av ukebladet, som hadde gravd opp (og antakelig betalt dyrt for) grovkornede paparazzi-bilder av Ari som gir en venninne et uskyldig kyss på kinnet. Målet med Se og hør-oppslaget, i tillegg til å selge blader, naturligvis, var antakelig at både hustruen og folk flest skulle havne i harnisk.

Hvorfor gjør du dette, Haave? Forleden klaget Se og hør TV 2 inn for Pressens faglige utvalg, fordi Märtha Louise angivelig hadde kommet med unøyaktigheter om bladet i et intervju på kanalen. For Ari og Märtha må dette fortone seg som ganske kuriøst. Det er fascinerende å se Se og hørs redaktør påberope seg et viktig samfunnsansvar ved å grafse i kjendisers og ikke minst folk flests privatliv. Haave tråkker i så henseende nøyaktig i sine forgjengeres fotspor. Det er små sko han skal fylle.

Tror Se og hørs redaktører og journalister virkelig på dette? At de har en viktig samfunnsoppgave? Jeg blir både lattermild, fascinert og ikke rent lite oppgitt over hvilken virkelighetsfjern boble disse menneskene lever i. Spørsmålet er om dette er kaldblodige kynikere som tråkker over lik og nitriste skilsmisser for å selge, eller om det er litt korttenkte journalister som faktisk tror at de tilfører samfunnet noe nyttig. Uansett – deskjournalistene må i hvert fall besitte en viss form for humor når de setter sammen sine fjollete forsider uke etter uke.

Se og hør har et artig slagord – ”Se og hør gjør livet gladere”. Jeg har sett på noen av Se og hørs forsider, og her er noen av titlene jeg fant: ”Mann med sverd ville drepe Victoria”. ”Derfor vraket jeg Tshawe”. ”Leif Erik Forberg (57) alene igjen – skilles fra sin unge kone”. ”Jørn Hoel rammet av mystisk kollaps”. ”Jahn Otto Johansen om sin vonde barndom: Jeg ble sex-misbrukt”. ”Småbarnspappa Alex Rosén lagt i jern av politiet”. Oj så glad jeg ble av å lese de forsidene!

Pappaperm er en fin ting, særlig når man har foreldre med leilighet i Florida. Så her sitter jeg i 28 grader, med familiesjuseter og svømmebasseng rett utenfor. De siste ukene og dagene har alt dreid seg om inauguration – for øvrig et helt nytt ord for meg. Barack Obama har vært overalt, hele tiden – på de fleste TV-kanaler, på forsiden av alle aviser og på alles lepper. Omtrent som i Norge, med andre ord. Til og med guttungen på 3 ½ kjenner igjen den nye presidenten. ”Se, pappa – der er Obama!”, roper han henrykt. For å få en følelse av virkelig å være med på noe historisk, har jeg brukt mye tid på verandaen med godt amerikansk øl (ja, det finnes faktisk) og Obamas bok ”Audicity of hope”. Til og med guttungen har fått bok om The President Elect, med flotte bilder og pedagogisk propaganda for de små. Jeg ser ikke for meg at jeg hadde gjort det samme i Norge – kjøpt en barnebok som hyller Jens Stoltenberg – men her går det liksom an.

Nyttårsaften feiret jeg med innfødte, upper middle class-amerikanere ved svømmebassenget, og der gikk også Obama-debatten livlig. ”Han skal vel sverge på koranen eller hva vet jeg. Ikke er han svart heller, han er mest araber”, var den oppegående kommentaren fra min usympatiske sidedame i 60-åra. Men ellers har kommentarene fra både folk flest og journalister vært nesten påfallende positive. Dagen før dagen og på selveste inaguration-dagen disket TV-kanalene her opp med store mengder rørende kryss-klipping av Martin Luther King jr og Barack Obama. Jeg tror jeg så utdrag fra ”I have a dream”-talen rundt 150 ganger. CNN hadde snakket med kvinnen i gata – Evadey Minott fra Brooklyn, New York. ”This is America happening”, sa hun. Man kan føle seg som amerikaner av mindre.

På midten av nittitallet framførte daværende kringkastingssjef Einar Førde en rekke kloke spådommer om framtida – for eksempel at vi måtte være forberedt på at NRKs beste programledere plutselig kunne dukke opp i andre kanaler enn selveste statskanalen. Det var ikke alle som tok dette helt seriøst for ti-femten år siden, men nå er dette en selvfølge. Programledere skifter stadig beite, og hopper gjerne fra NRK til TV 2 og videre til Canal Plus for den saks skyld. Det som imidlertid er nytt nå, er at en norsk kremprogramleder eksporteres til utlandet. I kveld har nemlig «Skavlan» premiere på svensk TV.

På et møte i Kringkastingsrådet i 1998 sa Einar Førde: – Fredrik Skavlan er den fremste eksponent for den «elskverdige uforskammethet». Det er kanskje derfor svenskene nå tar Fredrik helt inn i varmen og plasserer ham i beste fredagssendetid på SVT1, kanalen der gamle «Først og sist» tidligere ble sendt på et nokså prime time-fjernt tidspunkt.

Debatten om Fredrik Skavlan er en god eller dårlig programleder ble vi vel ferdig med for noen år siden, men etter å ha sett SVTs web-tv-kavalkade med Fredriks eskapader må jeg si at jeg fortsatt er litt fascinert. For det funker jo så bra – selv om programlederen i utgangspunktet mangler både den utstrålingen, autoriteten og journalistiske snerten som vi forbinder med stjerne-talk show-verter som Jay Leno og John Stewart, for eksempel. Til gjengjeld har han usedvanlig mye «gutteaktig sjarm», som det heter på klisje-sk. Arvtakeren hans på NRK-fredagskvelden har derimot både autoritet og en slags utstråling, uten at det funker av den grunn. Skavlan-oppskriften er på en merkelig måte nesten magisk, og i kveld er det svenskene som skal nyte godt av den. Og jeg tror sannelig jeg skal smugkikke litt på web-tv på www.svt.se. Lykke til.

Pappapermisjon er en strålende ordning, særlig når du har foreldre med leilighet i Florida. Så her sitter vi, i 28 grader, med sjuseters leiebil, svømmebasseng ved siden av – og to syke babyer. De første dagene i utlendighet har dermed gått med til lege- og apotekbesøk og medisinering over en lav sko. Det er godt vi har reiseforsikring og mye tålmodighet, for å bli syk i verdens frieste land er ingen spøk. Besøket på det lokale legesenteret kom på den nette sum av kr 2200. Og her var det ikke snakk om å ta seg god tid og småprate med pasientene. Først en halvtime venting, og så schmokk schmokk og ut igjen med glovarmt kredittkort og resept i hånda.

Er det noe det ikke er mangel på her, er det apotek, som gjerne har et rikt vareutvalg, drive thru og åpent døgnet rundt. Mitt lokale apotek ligger i en krok av supermarkedet, og består av et par glorete hyller med reseptfritt og en luke for resepter. Bak der sitter en farmasøyt og en assistent. Det vil si – farmasøyten har lønsj fra kl 14 – 1430, så da kan du bare glemme å kjøpe medisiner. Når du til gjengjeld får utlevert legemidlene – etter å ha ventet 15 minutter på at assistenten har gjort unna papirarbeidet – ser de til forveksling ut som godteriet du kjøper på supermarkedet samtidig med apotekvarene. Alle pillene har forskjellige farger. Blå, grønn og oransje og rosa, gjerne tofarget sånn at de skal bli skikkelig moro å spise. Eldstemann på 3 ½ ble såklart veldig lei seg da han ikke fikk smake på godsakene.

En ting skal de ha, og her har norske apotek litt å lære: Alle forpakninger kommer med skikkelig barnesikring, og doseringen er dessuten idiotsikker. Pillebrettene kommer som små dosetter med skikkelig forklaring på, så her er muligheten for feilmedisinering ganske liten. Til gjengjeld er muligheten for å plukke med seg noe godt amerikansk øl (ja det finnes faktisk!) på veien fra apotekluka til kassene svært stor. Så da kommer det i hvert fall noe godt ut av apotekbesøkene.