Teksttanken

Grillsesongen nærmer seg med stormskritt. Og da tenker jeg ikke på den grillingen du gjør hjemme i hagen din med kull og tennveske og sommerkoteletter. Jeg tenker på politikergrillingen. Valgkampen er nemlig rundt hjørnet, og i hver eneste valgkamp de siste årene har grill-terminologien blitt flittig brukt. Politikerne skal grilles. Det viktigste av alt er nemlig å sette dem på plass, grille dem til de blir så svidd at vi kan kjenne lukta av grillet politiker helt hjem i stuene våre. Forleden diskuterte Kringkastingsrådet i NRK den kommende valgkampdekningen. Et av rådsmedlemmene mente sågar at «politikerne må grue seg til å gå i studio» (sic!) Statskanalen lovte selvfølgelig å være tøffe mot politikerne, i likhet med strategien de fleste andre medier opererer med. Det er få som snakker om at lyttere, seere og lesere skal sitte igjen med et godt bilde av hva politikerne og partiene står for, slik at de kan gjøre seg opp en mening om hvem de ligger nærmest i ideologi og verdier. Nei, her skal det grilles! Fyr opp!

Ved forrige valg kjørte VG et opplegg de kalte ”Grill en politiker”, der partilederne måtte svare på kultne spørsmål fra folk flest. Strengt tatt burde vel de fleste av dem holdt seg til koteletter og grillpølser.

Har du barn sånn cirka rundt 4-5-6-årsalderen? Da vet du at det nå er den tiden på året når man bestiller billetter til sommerens Kaptein Sabeltann-forestilling i Dyreparken i Kristiansand. For tiden dreier det meste seg nemlig om sjørøvere generelt og Sabeltann spesielt her i huset. Det er ikke foreldrene som har introdusert guttungen for denne «helten», det er det barna i barnehagen som har gjort. Som småbarnsforeldre slipper man tydeligvis ikke unna podenes fascinasjon for sjørøvere og pirater. Men er strengt tatt hensynsløse banditter som dreper og stjeler, egnet som forbilder for barn? Naturligvis ikke.

Så hvorfor har det blitt sånn? En mulig forklaring er at det gjennom årene er noen kyniske voksne medienisser som har sett sitt snitt til å profitere på dette skrudde konseptet. Jeg tenker da for eksempel på Thorbjørn Egner og ikke minst Terje «Sabeltann» Formoe, sistnevnte har gjort seg rik som en sjørøver på show, bøker, plater og spin off-produkter. Nå går jeg selv i fella og bidrar til å gjøre denne piratens lommebok enda feitere. Sabeltann-billettkjøpet blir såklart ekstra interessant i lys av kapringsbølgen utenfor Somalia denne våren. Guttungen skal få showet sitt, men i bilen på vei hjem skal jeg forklare litt om hvordan det egentlig henger sammen.

Påsken er ingen tv-tid i vår familie, da er det mat, drikke og lange, intetsigende samtaler som står i fokus. Men barne-tv kommer man ikke utenom med en fireåring i huset, selv ikke i påsken. NRK er ganske flinke til å plukke barneprogrammer, og jeg føler meg rimelig trygg på at poden får noenlunde skikkelig input når han ser på barne-tv klokka seks. Men da guttungen hadde benket seg foran flatskjermen første påskedag, ble jeg en smule tatt på senga. Da serverte nemlig kringkastingen ”Historien om den første påsken”. Her ble de intetanende små krapylene foret med historien om Jesus, guds sønn, som om det var en allmenngyldig sannhet. Jeg er ikke interessert i at mine blankpussede lisenskroner (som det heter når ”folk flest” skriver harmdirrende leserinnlegg) skal brukes til slikt.

En ting er at NRK driver forkynning for voksne, med gudstjenester på radio og tv. Det er en uting, og bør snarest ut av sendeskjemaet. Men voksne kan heldigvis tenke selv og ta egne (og ganske ofte dumme) valg. Det kan ikke småttisene. Å forklare avkommet at mange tror på en eventyrbok som heter Bibelen, kan jeg utmerket godt klare selv, uten at statskanalen blander seg inn.

Jippi – jeg har fått meg medisinskap! Husker du jeg fortalte om den overfylte ”apotek-kurven” jeg har hatt stående i skapet på badet? Vel, den er nå historie. Til jul fikk vi nemlig medisinskap, som nå (nylig) er montert på veggen over doen. Der henger det, skinnende, flunkende nytt, med smertestillende, plaster, halsbranntabletter, urinprøveglass og nesespray sirlig dandert. Så da bød også anledningen seg til den store, for ikke å si gedigne doprevisjonen. Og – som i fjor – der skal jeg si det var mye rart. En hel (men ikke så veldig stor) bærepose full av gammelt, utgått og til dels ukjent medisinrot, som jeg pliktoppfyllende nok stakk bort på lokalapoteket og leverte. Og det slo meg: Hvor mye legemidler kastes egentlig i Norge hvert år?

Det finnes tall – som jeg ikke har for hånden akkurat nå – på hvor mye som blir levert inn på apotekene, men dette er trolig bare toppen av isfjellet. Én ting er selvfølgelig hvor det blir av alt det som folk kvitter seg med på andre måter. Sikkert skummelt for miljø og natur. En annen – og ganske interessant ting – er hvorfor vi kjøper så mye mer enn det vi klarer å proppe i oss. Eller sagt på en annen måte – hvem narrer oss til å kjøpe mer enn vi strengt tatt trenger? Mye av dette er ”kjekt å ha hvis det skjer noe”- type legemidler, men jeg mistenker at folk flest blir påvirket til å kjøpe litt for mye ”kjekt å ha”-medisin. Antakelig kommer denne påvirkningen fra TV, ukeblader, venner, nettsider og hva vet jeg. For apotekkjedene og legemiddelprodusentene pusher vel ikke unødige mengder legemidler på folk som ikke trenger det? Eller?

En eneste gang har jeg vært i nærheten å få bank på gode, gamle Tostrupkjelleren (hvil i fred!), og det var da jeg en gang på slutten av nittitallet havnet i en diskusjon om Orderud-saken. De selvsentrerte Dagbladet-journalistene var på ingen måte enige i mine innvendinger mot omfanget av trippeldrap-dekningen. De var overhodet ikke villig til å ta en diskusjon på om saken hadde tatt litt i overkant av. En kikk i mediearkivet atekst bekrefter at jeg var inne på noe. Orderud er nevnt over 20 000 ganger i norsk presse siden 1999. Sist uke dukket den gamle ringreven Tore Sandberg opp på Orderud-arenaen. Han hadde nye spor i saken, hevdet han, og hele pressen kastet seg på. Så var vi i gang igjen, ti år etter drapene.

Jeg har aldri skjønt hvorfor denne saken fikk en så enorm oppmerksomhet. Den viktigste forklaringen er trolig at vi er et ekstremt kriminteressert kikker-folkeslag, som gjerne vil ha så mange detaljer som mulig i en kriminalsak. Jo flere familieintriger og pikante avsløringer av ofrenes og gjerningspersonenes privatliv, jo bedre. For da slipper vi å følge med på krimserier eller lese krimromaner, vi kan jo bare slå på nyhetene eller kjøpe en tabloidavis. Disse sakene tilfredsstiller nemlig sjelden særlig mange av nyhetsktiteriene – ikke er de vesentlige for de fleste av oss, ikke skjer de nær de fleste av oss, og ikke er de – i hvert fall ikke enkeltvis – samfunnsmessig viktige. Noen ganger er de litt ”spektakulære”, hvis det er lov å bruke et slikt ord, men det forsvarer ikke at pressen går krim-amok gang på gang. ”Det er klart at vi skal ha krimdekning, men det får da være måte på”. Omtrent sånn formulerte jeg meg i halvfylla på Tostrup denne sene kvelden i Orderud-sakens barndom. Og da var det like før det smalt.

”For mye fotball på TV”, lød en overskrift i VG sist uke. I en undersøkelse avisen har fått utført, sier 61 % at de synes det er for mye fotball på norsk TV. Hvis noen hadde ringt meg og stilt det spørsmålet, hadde jeg lagt til at det er for mye sport generelt på TV. Men tilbake til fotballen: Jeg finner det ganske komisk – de få gangene jeg tilfeldigvis og uforvarende får et glimt av en fotballkamp – at trenere og managere står på sidelinja iført dress og slips. Det samme antrekket figurerer ofte reportere og programledere i fotballsendingene i. Og det samme antrekket går sannsynligvis igjen når det forhandles om de vanvittige pengesummene for TV-rettigheter. Her møtes dressmenn til ”viktige” møter som om det skulle vært storpolitikk det dreide seg om.

Men hva er det egentlig fotballsendingene på TV handler om? Å hylle dem som er sterkest, tøffest og løper fortest. Typiske machoverdier, som Anne B. Ragde så riktig påpekte i Dagbladet. Det handler selvfølgelig også om lagspill, samhold, og om å møte gutta på puben for å ha det trivelig. Men egentlig er det enorme fokuset på sporten med på å bygge oppunder en ”dem mot oss”-tankegang som vi virkelig trenger mindre av i verden. At alle andre enn spillerne stiller i dress og slips for å få gi det et skinn av seriøsitet, gjør det bare enda teitere, når det egentlig handler om å dyrke noen av de mest primitive kreftene i oss. Send heller kommentatorene ut for å dekke virkelig viktige møter menn(esker) imellom – så lover jeg å sitte klistret til TV-stolen.

«Vil dyppe Tone i sjokolade» skriver tv2.no 16. mars. En ganske uskyldig overskrift, men likevel toppen av et isfjell. Jeg har nemlig sett litt på hva pressen har skrevet om Tone Damli Aaberge i det siste. Her er noen eksempler:

Sexy Tone utfordrer norske menn (tv2.no 12.03.09)

Sølv-Tone: – Jeg har sluttet med lykketruse (vg.no 22.02.09)

Amerikansk bransjetopp – TENT PÅ TONE (vg.no 14.02.09)

– Forvent ikke rumpeballer (tv2.no 31.01.09)

– Tone skal gå toppløs (tv2.no 29.01.09)

Jeg skal ikke gå i fella og gjøre som Carl Erik Grimstad, som gikk ut offentlig og var dirrende indignert på Siv Jensens vegne fordi en kåsør i NRK radio hadde filosofert over Frp-formannens legning. Kanskje Tone faktisk liker all puppe- og rumpeoppmerksomheten? Da skal ikke jeg hevde at hun er lei av tabloidkjøret, og jeg skal ikke, som Grimstad, klage til Kringkastingsrådet eller Pressens faglige utvalg på hennes vegne. Jeg har bare lyst til å spørre: Hvor mange flere grisete saker om Tone Damli Aaberge trenger vi egentlig? Jeg tar meg i å lure på hvem som sitter på deskene rundt omkring. Kan det være menn på min alder og kanskje eldre?

For hva er Tone Damli Aaberge? Pornostjerne? Nei, hun er artist. Tror du Bertine Zetlitz, Silje Neergaard eller en hvilken som helst mannlig artist ville blitt omtalt på samme måte? Ikke jeg heller.