Forleden ga sjarmtrollet (eller «skjermtrollet», som tabloidene ville sagt) Jay Leno seg som programleder for «The Tonight Show» på NBC, USAs mest populære kveldstalkshow. Etter 17 år bak det brune skrivebordet overlater han nå stolen til sin ikke fullt så sjarmerende etterfølger Conan O’Brien. Dermed er en epoke over i amerikansk tv-historie. Og også i min private tv-historie.
I 1998 møtte jeg talkshowkongen i Burbank, og jeg tør påstå at det var et av de mest spesielle intervjuene jeg har gjort i min journalistkarriere. Som utsendt fra Programbladet, «Norway’s largest tv magazine», ble jeg traktert som en VIP på Lenos bakrom, med kanapeer og sprudlevann – riktignok uten alkohol – sammen med celebriteter som selveste trash-tv-kongen Jerry Springer, en av Lenos gjester denne kvelden. Siden den gråmussede tv-traktoren ikke hadde tid til annet enn et håndtrykk og en lynrask fotosession, foregikk selve intervjuet på en litt mindre glamorøs måte.
Etter uker på veien var vi nær bankerott, og hadde tatt inn på et særdeles lusent motell. Der fikk jeg etter mye om og men stablet meg inn i en skikkelig skabbete telefonboks med knust dør og en mystisk stank av urinal. Med en stor bunke quarter-mynter parat fikk jeg omsider kontakt med Leno, og mens jeg strevde med å holde urinstanken på avstand, fikk jeg stotret fram mine halvdårlige spørsmål. Leno snakket, jeg balanserte mynter og kulepenn i den ene hånda og journalistblokk i den andre, og resultatet ble faktisk ikke så verst. Det så i hvert fall pent ut på trykk. Men sjelden har vel et glamourintervju blitt gjennomført under så miserable forhold.
