Teksttanken

I 1995 ble det stiftet en temmelig smal studentklubb ved Høgskulen i Volda, nemlig «Illustrasjonsfotoklubben
ILLFO – klubben for dem som er interessert i å drikke noe jævlig mye øl, men som også er interessert i å dyrke sin interesse for illustrasjonsfotografiet».
Selve stiftelsesmøtet, hvor det ble produsert en omfangsrik protokoll, hadde to deltakere og fant sted en sen natt. Som mediestudent i Volda blir man fort opptatt av to ting: Fag og fest. Og ingenting er bedre enn når dette lar seg
kombinere – som i Illustrasjonsfotoklubben ILLFO. Litt sært, vil du kanskje si?
Jo da, men hvis du har lagt merke til medienes nærmest ukritiske bruk av illustrasjonsfotografier i nær sagt alle sammenhenger, skjønner du hva jeg mener.

Alle illustrasjonsfotografiers mor – i hvert fall i Norge – er nok bildet av tidligere finansminister Per Kleppe i Dagbladet en gang på 70-tallet, i forbindelse med statsbudsjettet. Her har Kleppe blitt utstyrt med en gedigen spekeskinke og en svær kniv, og tittelen er selvfølgelig ”Kleppe skjærer til beinet”. Senere ble
den samme Kleppe utstyrt med en gammeldags syltepresse, med tittelen ”Kleppe strammer til”. Legendarisk.

Avisene tyr gjerne til illustrasjonsfotografier når tida er knapp og man ikke har mulighet til å sende ut en egen fotograf for å dekke saken. Tempoet på desken er neppe blitt lavere med åra, og det er tydelig at det samme gjelder i dag, som for 17
år siden – selv om mange av godbitene nå finnes på nett i tillegg til papir. Her er noen gode eksempler:

Da Fagbladet Utdanning skulle illustrere ”lønnspålegg”, trykket de et bilde av et rundstykke med pengesedler mellom. Det er tydeligvis ikke lang vei fra barnslige assosiasjoner til faktisk å gå til anskaffelse av et rundstykke, dele det, putte sedler inni, for så å dra opp kameraet – og deretter stolt sette det på
trykk. Et annet eksempel i samme gate er fra Avisen Agder, som i tittelen skriver ”Krever lengre lønnsstiger”. Illustrasjonsbildet viser naturligvis kommuneansatte med – nettopp – en veldig lang stige. Det finnes også en del gjengangere, for eksempel ”oljepenger” illustrert med en neve mynter som dynkes
i olje, og ”hvitvasking av penger” ledsaget av et foto av pengesedler som er hengt opp med klesklyper på en snor.

Nye illustrasjonsfotografier produseres stadig. Nå mot slutten av året er det fristende å kåre det aller beste – eller verste – eksemplet på illfo i året som har gått. Her er det flere kandidater, men jeg tror seieren må gå til Dagbladet, som i en bredt anlagt artikkel om pensjon, med tittelen ”Grepene som gir deg maks pensjon”, illustrerer saken på følgende måte: Et ungt, lettkledd par på en solfylt strand. De løper, og han prøver å gripe henne. Dagbladet mener kanskje dette er et genialt grep for å skaffe seg maks pensjon? Kulturavisa Dagbladet illustrerer så mange saker ved hjelp av lettkledde damer at det snart kvalifiserer til egen undergenre.

Takket være ny teknologi har for øvrig ILLFO gjenoppstått i digital form. Du finner en rekke illfo-godbiter på denne adressen: illfo.tekstogtanke.net

Sommeren er over, og agurkene er høstet. Ferietida er som kjent høysesong for disse lange, litt kjedelige og temmelig vasne (grønn)sakene, selv om det høstes agurker også resten av året nå til dags. Jeg har moret meg litt med å kikke på hvor mye svada vi er blitt presentert for i løpet av sommeren. Man trenger ikke være Einstein for å gjennomskue plantede saker fra bedrifter og organisasjoner når ferien nærmer seg. Vel er de fleste nyhetssaker resten av året også på en eller annen måte plantet, men agurkene i sommersesongen tar kaka. Hør bare her: Visste du at en av tre leser på toalettet? (e24.no). Eller enda mer interessant: ”En av to har flekker i undertøyet”? (Agderposten) Gravejournalistikk på høyt nivå? Neppe. Det viser seg selvfølgelig at det er toalettprodusenten Geberit som står bak, med en pressemelding om nordmenns toalettvaner. Her er det noen kreative sjeler som har lagt sine hoder i bløt sammen med analysebyrået YouGov, og fått dritbra uttelling i pressen.

Det er kjent blant pr-folk at hvis du vil ha noe på trykk, serverer du tall fra en undersøkelse, under dekke av at undersøkelsen er utført av et seriøst analysebyrå. Men alle vet også at man kan få de svarene man ønsker, bare man spør på den rette måten. De store analysebyråene holder seg for gode til å stille de aller mest ledende spørsmålene, men likevel funker det tydeligvis i mange tilfeller. Ofte skriver avisene til og med ”viser en ny undersøkelse” eller ”viser en fersk undersøkelse” uten å oppgi kilde. Det er ordet ”undersøkelse” som er alfa og omega her – ordet gir et inntrykk av at dette er nøytral, faktabasert informasjon. Hensikten med denne type undersøkelser er selvfølgelig ikke å opplyse folket, men å selge mer av et eller annet produkt. Agurker, for eksempel. Eller toaletter.

Et annet triks er å dele inn undersøkelsen geografisk. På den måten har man et utall distrikts- og lokalaviser å boltre seg i. Jeg husker en interessant undersøkelse fra et forsikringsselskap for et par år siden. Den gikk ut på å kartlegge antall kollisjoner med bil – og ikke ikke minst hvor de skjer. Deretter hadde de fiffig nok tatt for seg fylke for fylke og sendt ut pressemeldinger til avisene i området med en lokal vinkling. Resultatet ble ”En av fem nordlendinger bulker i p-hus” (Nordlys). ”En av tre sørlendinger bulker i p-hus” (Farsunds avis). ”Østlendinger bulker i p-hus” (Akershus Amtstidende), og mange andre. Kjempeuttelling med andre ord – aviser over hele landet gikk rett på limpinnen. Om selskapet fikk flere forsikringskunder av den grunn vites ikke. Star Tour har gjort noe lignende, noe som resulterte i overskrifter som denne: ”Nordlendinger nyter ferien” (Harstad tidende). No shit Sherlock!

Det samme reiseselskapet melder at man blir deprimert av regnvær, mens hotellbookingtjenesten hotels.com kan fortelle at en en undersøkelse viser at de fleste vil dele hotellrom med George Clooney. Tanken må antakelig være at hvis man nevner navnet på den hotteste kjendisen i samme setning som ”hotellrom”, går (kvinn)folk mann (kvinne) av huse og bestiller hotellovernattinger over en lav sko. Kjøttpusheren MatPrat har også skjønt at det lønner seg med lokale vinklinger: ”Kystfylkene topper grillstatistikken” (BergensAvisen pluss en rekke andre). Det viser seg nemlig at det er innbyggerne i Vest Agder, Telemark, Vestfold og Aust-Agder som griller mest om sommeren. Stopp pressen!

Her kommer imidlertid sommerens dummeste: ”Åtte av ti låner ut dørnøkler”. Låsselskapet TrioVing er på banen med en kjempeinteressant undersøkelse om hvor flinke folk er til å låse døra si. Og åtte av ti noenlunde kritiske avislesere rister på hodet i ferievarmen.

Svigermor har slått meg igjen. Hun fikk seg iPhone før meg, og nå har hun fordundre meg blitt hektet på Wordfeud – før jeg i det hele tatt har fått somlet meg til å laste ned appen. For tida bor svigermor hos oss, i garasjen (eller egentlig i annekset over garasjen, men i garasjen høres mye morsommere ut). Det plinger i Wordfeud-meldinger både sent og tidlig. Hun sitter i sofaen vår, men er ikke til stede. Hun er i cyberspace, alltid i gang med et nytt Wordfeud-spill. Besta er i transe, sier jeg når barna spør om hva hun holder på med. Det siste hun gjør før hun sovner, er å legge inn dagens siste ord i Wordfeud.

Det er litt fascinerende at det er en avart av et godt, gammelt brettspill som er den nye mobilfarsotten, som har feid (feud?) Angry Birds og andre tullespill av banen. Og selvfølgelig helt fantastisk at det handler om språk. Kanskje ikke så dumt at folk sitter med nesene sine dypt ned i telefonen hvis det fører til at folk flest får opp øynene for rettskriving igjen, slutter med idiotiske orddelinger, og attpåtil får utvidet ordforrådet. Dette er kommunikasjon på høyt nivå.

Selv kona har slått meg når det gjelder Wordfeud, og da er det ikke til å stikke under en stol at jeg begynner å fundere på hva som egentlig er hemmeligheten med fenomenet. Presset øker nå, merker jeg – må jeg også kaste meg på? Jeg er tross alt mer språkinteressert enn snittmannen i gata, men har nok ikke et like godt utviklet konkurranseinstinkt som folk jeg liker å sammenligne meg med.

Wordfeud er skapt av norske Håkon Bertheussen, og til nå har over åtte millioner lastet ned appen. Det har gjort Bertheussen til millionær, og dermed gitt begrepet ”ordrikdom” en helt ny mening. Men hva kommer det av at noe eksploderer digitalt og noe ikke? Hvorfor lagde ikke Scrabble sin egen versjon og kom Håkon Bertheussen i forkjøpet? Hvorfor er det meningsløse videoklippet ”Charlie bit my finger” et av tidenes mest sette på YouTube med over 420 000 000 visninger? Hva kommer det egentlig av at noen tjenester blir døgnfluer, mens andre overlever og setter standarden? Her er det mye lettere å komme med gode spørsmål enn gode svar. Finner du de riktige svarene kan du slutte å jobbe og kose deg med Wordfeud på heltid. Omtrent som svigermor.

Forleden var min
kjære og jeg på voksenkino for første gang på to år. Jeg har tidligere humret
litt av småbarnsforeldre som påstår at de aldri har tid til å gå på kino, men
den humringen har jeg nå måttet bite i meg. Ski kinosenter er lokalkinoen vår,
og det er en strålende kinematograf, med nydelige seter og god plass til både
popcorn og coca. Så mange kinogjengere er det ikke der, men det er i grunnen
ganske behagelig.

Det er så
lenge siden jeg har vært på kino at jeg nesten hadde glemt at det kommer
reklame før filmen begynner. I gamle dager var kinoreklamen den eneste levende
reklamen vi så, og det var dritspennende. Nå er det som oftest ganske kjedelig.
Det var det også denne kvelden – helt til jeg begynte å analysere litt.

For hva er
det egentlig som blir presentert for et lokalkinopublikum en mandagskveld i
november? Lokal reklame, selvsagt – for alskens lokale barneklærbutikker og bilverksteder
og ”ha en hyggelig handel i Ski sentrum”, hvilket nesten blir litt komisk når sentrum i Ski tross alt bare består av et
par trøtte kvartaler. Lokale reklamer er alltid dårligere enn sine nasjonale og
internasjonale storesøstre, de bærer preg av dårlige stillbilder, dårlig
design, dårlig lyd og dårlig råd. Men de har et fortrinn – de treffer målgruppa
si, i hvert fall geografisk.

Når det
gjelder de mer påkostede reklamefilmene, tror jeg ikke målgruppetenkning sto i
høysetet på Ski kinosenter denne kvelden. For hvilket sammensurium av budskap –
hør bare her hvilke produkter vi blant annet ble presentert for: Gormiti
(teite, voldelige lekemonstre for barn), Big One (pizza for non-gourmeter), Tips
fotball Xtra (avis for fotballtipping-idioter), Huyndai (koreansk bil for dem
som har råd til ny bil) og Sykepleierforbundet (først og fremst for
sykepleiere).

Det har blitt sagt at det er tre ting som er
viktige når du skal nå fram med et budskap, og det er målgruppe, målgruppe,
målgruppe. Hvor mange av kinogjestene hører hjemme i hver målgruppe her? Hva
blir i så fall kontaktprisen pr gjest i målgruppa? De tallene tror jeg ikke
hadde tålt dagens lys i markedskommunikasjonskretser. Særlig fordi det kun var
seks gjester i salen.

Min kone og jeg er språkinteresserte på grensen til det fanatiske. Det er kanskje ikke så merkelig – som kommunikatører flest lever vi jo av å formulere oss. Riktig. Dette er dagligdags hjemme hos oss: Midt i en nyhetssending bryter vi synkront ut i et høylytt ”PÅ!”. Årsak: Reporteren har utelatt ”på” – en av våre vakreste preposisjoner – i en setning av typen ”det er flere måter å gjøre det”. Fryktelig irriterende, ikke sant? Hva skjer med språket, lizm? Lærer ikke folk skikkelig norsk på skolen lenger? Er interessen for språk på et historisk lavmål?

Facebook er genialt når det gjelder å finne mennesker som deler dine interesser. Og hvis man kikker litt rundt der inne, finner man ut at språkinteressen på ingen måte er fraværende eller døende. Den lever i beste velgående. På Facebook kryr det nemlig av grupper for oss som er opptatt av språk.

Forleden meldte jeg meg for eksempel inn i gruppa ”Ordvenderlauget”, en gruppe for dem som liker å vri og vrenge på ord, á la denne meldingen: ”Har sebøkt fo tine pattekuser… (Litt kå panten. Håper ingen støler seg føtt!)”. 573 mennesker driver med dette. Og det viser seg at floraen av språkgrupper på Facebook er svært mangfoldig – for eksempel finnes en gruppe som heter ”Kva ville dronning Sonjen ha sagt – en gruppe for sproginteresserte, som er dybt fascinert av dronning Sonjens helt spesielle variant av norsk”. 214 stykker lurer på dette, mens åtte står på barrikadene for ”Kasus inn i det norske språk!”. Det er også verdt å merke seg at 158 mennesker kjemper for dialekten sin i gruppa ”Vi som ønsker Bergensk som eget språk på mobilen”.

Det finnes grupper for ord av alle valører, litt interessant er det at gruppa ”Stygge ord” har 61 medlemmer mens ”Finfine ord”-gruppa bare har ett. Ellers finnes det grupper for ”Norges lengste ord”, og for dem som ”HATER Keeg Språk”, hva nå det måtte innebære. 26 stykker hater dette, i hvert fall.

En av språkvinnerne på Facebook er fantastiske ”AMO” – Astronomer mot orddeling, som med god grunn irettesetter alle som driver med særskriving. Så langt har dette gått, at særskriverne nå slår tilbake – i gruppa ”Anonyme ord delere – gruppen for deg som ofte blir tatt i orddeling. Her tas du i mot med åpne armer blant andre uheldige orddelere”. Denne gruppa har kun 13 medlemmer – men burde hatt det mangedobbelte.

Den største vinneren er imidlertid denne gruppa: ”Utrydningstruede ord og uttrykk – for alle dere som synes det er fiffig med snodige og underfundige ord og uttrykk i det norske sprog”. Her boltrer over 28 000 mennesker seg med gode, gamle ord og uttrykk, som fortjener å bli hentet opp fra glemselens kjeller. Det tas til orde for flittigere bruk av gromuttrykk som tølper, sporenstreks og herreekvipering. Fabelaktig gruppe, der altså.

På tampen av min jakt på språkgrupper på Facebook kom jeg over denne: ”Språk interiserte”, og ble sporenstreks litt bekymret. Jeg pustet lettet ut da jeg oppdaget at gruppa kun hadde ett medlem. Antakelig en durkdreven fusentast.

En helt vanlig, tenkt torsdag i mars 2005: Marie Simonsen og Knut Haavik observeres i heftig passiar med hver sin øl i hånda – på Tostrupkjelleren presseklubb i Oslo.

En helt vanlig, tenkt torsdag i mars 2011: Marie Simonsen og Knut Haavik observeres i heftig passiar – hva de drikker eller om de drikker noe i det hele tatt vites ikke. Passiaren foregår nemlig på Twitter. Hva har skjedd, egentlig?

En fredag i 1996 besøkte jeg Tostrupkjelleren for første gang, og siden var det Tostrupkjelleren hver fredag. Og gjerne torsdag også. Nå er Tostrupkjelleren dessverre historie. Journalister, politikere og kommunikasjonsfolk har ikke lenger et samlingssted hvor de kan juge, drikke, pleie kilder, snøvle litt, kaste øl på hverandre og gå fornøyde hjem i skeive sko.

Hvor er journalister, kommunikasjonsfolk, politikere og andre samrørere nå? Foregår kildepleien bare i lukkede rom?

Da jeg omsider kom meg på Twitter for halvannet år siden slo det meg at det jo er her de er – journalistene, politikerne, kommunikasjonsmenneskene. Twitter er på mange måter den nye Tostrupkjelleren. Fredagskvelden tilbringes fortsatt sammen med Fredrik Skavlan, Marie Simonsen, Knut Haavik og alle de andre, men stedet er ikke Tostrupkjelleren. Stedet er sofakroken hjemme – med gullrekke og butikkøl og pc eller iPhone innen rekkevidde.

Det er kanskje litt bakpå med et minneord for Tostrupkjelleren nesten seks år etter at den berømte kjelleren lukket sine dører, men jeg tar sjansen. Sosiale medier er strålende kommunikasjonsverktøy og glimrende både for debatt, kontakt, skryt, ros, ris og deling. Samtalene på Twitter er ofte gode, innsiktsfulle og morsomme. Jeg ville ikke vært uten Facebook og Twitter. Men vi har mistet noe på veien. Kall meg gjerne en håpløs nostalgiker (for det er jeg), men Twitter har ikke kjøkken. Twitter har ikke røykerom. Twitter har ikke hyggelig betjening. Og Twitter har ikke en peis hvor Ibsen og Grieg drakk øl sammen for over hundre år siden.

Sønnen min heter Max. Max betyr ”den største”, og jeg synes det er et strålende navn, selv om guttungen strengt tatt er ganske liten av vekst. Det er litt moro at han stadig ser og hører navnet sitt brukt i forskjellige sammenhenger, som når jeg setter bilstereoen på max eller kjøper cola til gutten med navnet hans på.

Nylig oppdaget han navnet sitt i store bokstaver på tv, vi har nemlig fått tilgang til den nye TVNorge-kanalen – den som er for menn.

Ærlig talt – det vi savnet mest på tv akkurat nå, var vel ikke mer ”maskulin underholdning”? MAX er nemlig ”sannsynligvis Norges tøffeste TV-kanal”, ifølge TVNorge-sjef Harald Strømme. ”MAX blir den smarte, morsomme broren i vår TV-familie”, forteller han. I motsetning til Strømmes ikke-smarte, umorsomme ”kvinnekanal” FEM, da, eller? ”Design, reality, fiksjon, skjønnhet og alternativ livsstil” er vel verken smart eller morsomt? Ufrivillig morsomt blir det derimot når kanalsjef Nina Lorgen Flemmen i FEM skal promovere kanalen sin. ”Kanalen blir som å sitte på en café hvor man snakker om sladder, sjokolade, smykker, kjoler, livet, har dype samtaler om barna, SFO, mat, interiør, kaffe latte, prolaps, filmer, naboen, slanking, Toscana, shopping, Brad Pitt og mensen”, sier hun. Ikke noe for tøffe typer her, altså. Sladder er jo noe kvinner helst bør ha dreisen på, og livet og barna snakker jo ikke menn om, så klart.

Denne mediale kjønnsdelingen har vi hatt lenge på ukebladfronten, men også her har det spisset seg litt de siste årene. Siste skudd på stammen av ”manneblader” er bladet Alfa, med kvikkasen Magnus Rønningen i redaktørstolen. I den første utgaven, lokkes det blant annet med sex i bil, halvporno med Triana Iglesias, intervju med sjarmøren Espen Lie og en sak om norske soldater i Kongo. Ikke noe for myke jenter her, altså. Og ikke noe for meg heller. Mulig jeg er sær, men dette treffer ikke meg. Og kona hilser og sier hun ikke kjenner seg igjen i klisje-beskrivelsen av kvinnekanalen, hun heller.

Det jobbes mye med likestilling i Norge, spesielt i arbeidslivet. Det oppfordres til at flere menn skal velge ”kvinneyrker” og omvendt. Men hvor lett er det, når vi blir proppet fulle av stereotypier om kjønn helt fra vi er småtasser? Da er det vel ikke så rart at det går treigt med likestillingen? Jenter – og kvinner – skal være passive og ta seg av de myke omsorgsoppgavene, gutter – og menn – skal være aktive, tøffe, og ta seg av de offensive, synlige og utadrettede oppgavene. Hvis vi ønsker å forandre på dette, er vi vel ikke akkurat på rett vei når mediene er så fulle av disse forslitte stereotypiene.

Ja, jeg forstår at man tenker målgruppe, som selvfølgelig er et av de mest sentrale begrepene i all profesjonell kommunikasjon og markedsføring. Jeg forstår at man kjører målgruppeanalyser og går nærmest vitenskapelig til verks for å treffe best mulig. Men hvorfor skal noen påstå at de vet hva jeg liker? Jeg finner meg ikke å bli satt i disse båsene, og jeg vil i hvert fall ikke at min sønns navn skal assosieres med Harald Strømmes gammeldagse machoidealer. Dem kunne han med fordel ha holdt for seg selv.

Bestemor var syk. Ofte og mye. Jeg var vel ikke gamle knotten første gang hun røyk inn på sykehuset med sitt første hjerteinfarkt, og siden gikk det slag i slag – bokstavelig talt. Jeg husker bestemor kom hjem fra et av disse sykehusoppholdene med det som skulle være informasjon om sykdommen og behandlingen. Allerede da våknet mitt kommunikasjonsmanninnstikt. Informasjonen om det alvorligste hun hadde opplevd så langt i livet besto av et stensilert A4-ark, skjevt trykket og nesten uleselig. Ikke en ingress, ikke en faktaramme, ikke en logo – kun en grøtete, blå smørje som var mer egnet til å skape enda mer bekymring enn å gi god og forståelig informasjon.

Dette begynner å bli noen år siden, og jeg håper stensilmaskinene har avgått ved døden, i likhet med bestemor. Men jeg mistenker at det fortsatt er mye å hente når det gjelder kommunikasjon. Velfungerende kommunikasjon er nemlig noe av det aller viktigste for en pasient – når alt annet ser mørkt ut er det ihvertfall ålreit å bli møtt med god informasjon. Her har det norske helsevesenet mye å lære. Jo da, de store sykehusene har profesjonelle kommunikasjonsavdelinger som sikkert gjør en god jobb, men som en gjennomsnittlig helseforbruker føler jeg meg ikke sikker på at ståa er optimal.

Som småbarnsfar har jeg de siste årene hatt mer kontakt med helsevesenet enn tidligere. Mye mer, selv om det heldigvis har gått rimelig bra så langt. Legevaktbesøk, barnelegevisitter og utflukter til diverse spesialister blir liksom en del av hverdagen.

Når jeg for eksempel kommer inn på min lokale legevakt, blir jeg møtt med en håndskreven, neongul plakat med påskriften ”Trekk kølapp her”. På resepsjonens glassvegg er det klistret opp lapper med forskjellig informasjon – i et virrvarr av håndskrift, forskjellige fonter og med flere skrivefeil. Det samme opplever jeg på så å si samtlige legekontorer og helseinstitusjoner jeg besøker.

Hvor er kvalitetssikringen? Hvor er tanken om en helhetlig profil, og hva med estetikken? Man ønsker å føle seg trygg når man oppsøker lege og sykehus, men dette er faktisk med på å gjøre legebesøkene mindre betryggende. Når helsepersonell ikke engang kan føre en penn, hvordan kan jeg da være trygg på at de kan føre en skalpell? Det handler til syvende og sist om tiltro til helsevesenet, og er det noe helsevesenet trenger, så er det større tiltro og bedre omdømme. Når jeg kommer inn på et legekontor eller en legevakt vil jeg ikke bli møtt med plakater som minner mer om oppslagstavla i en Rimi-butikk enn om et sted der jeg overlater kroppen min – og barna mine – i fremmedes hender.

Jeg forstår at ressursene er knappe og at man i en presset hverdag må prioritere behandling av pasienter høyest. Men å nedprioritere kommunikasjon og informasjon i denne sammenhengen er – ja, ganske sykt.

Jeg har kjøpt meg ny sofa. Ny sofa er en stor begivenhet, og heldigvis er den like behagelig å ligge på som jeg håpet. Å sette den sammen, derimot, var alt annet enn behagelig. Hvis du har sett en bruksanvisning for møbler skjønner du kanskje hva jeg mener. Nesten alle møbelbruksanvisninger er bortimot ubrukelige. Dårlig trykk, bittesmå, nesten uleselige bokstaver, dårlig språk, utydelige og mangelfulle tegninger…irritasjonslista er lang. Jeg tar et lite forbehold om at jeg og kona muligens har spesielt tungt for det, men antar at det er flere som sliter med det samme problemet. IKEA skiller seg faktisk positivt ut her. Det vil si at vi har mange ganger forbannet dem og bruksanvisningene deres også, når møbelet ser helt feil ut og vi har fire skruer for mye og en mutter for lite. Men, etter å ha lest en ekstra gang ender vi nesten alltid opp med refrenget ”IKEA har alltid rett”. LIVING, derimot…

Du har kanskje ikke tenkt over det, men en bruksanvisning er i aller høyeste grad kommunikasjon. Bruksanvisningen er på en måte produktets velkomstbrev. Førsteinntrykket. Ansiktet. Så hvorfor kobles sjelden eller aldri kommunikasjonsfolk inn når bruksanvisninger skal lages? Kommunikatører er de første som burde blitt spurt, men blir tydeligvis aldri kontaktet. Dette gjelder ikke bare møbler, men det meste av produkter som forbrukeren på en eller annen måte må montere for at de skal virke. Elektronikk, belysning, sportsutstyr, kjøkkenapparater, byggevarer…

Mange produsenter bommer dessuten på målgruppa si og tror at alle vet hva intrikate tekniske begreper betyr. Det hjelper ikke at bruksanvisningen ber deg om å koble X til Y hvis du ikke vet hva verken X eller Y er, eller hvordan de ser ut. Jeg mistenker at det er ingeniører og ikke kommunikasjonsfolk som har hatt ansvaret.

På ”bruksanvisningen” til min nye sofa sto det at monteringen skulle ta en halvtime. Det tok fire og en halv. Bare å forstå opp og ned på arket tok en halvtime. Men ikke nok med det – da sofaen var nesten ferdig montert, viste det seg at den hadde en skade. Dermed ble klage innlevert, og ny sofa kom på døra. Denne gangen tok den bare to og en halv time å montere. Altså til sammen sju timer med banning og svetting i selskap med en gjenstridig sofa og en ubrukelig bruksanvisning. Flere ganger var jeg på vei ned i garasjen for å hente motorsaga, men klarte heldigvis å beherske meg.

Det som forundrer meg er at store, seriøse aktører, for eksempel i møbelbransjen, som bruker store penger på merkevarebygging, ikke forstår at dette er med på å forme bedriftens omdømme. Møbelkjeden LIVING står ikke høyt i kurs hos meg etter dette, for å si det sånn, til tross for at de bruker millioner av kroner på glossy annonseinnstikk og fancy reklameplakater.

Jeg har et gratis tips til deg som er ute etter en god kommunikasjonsforretningside: Sats på bruksanvisningsmarkedet, for her er det et utrolig potensial.

En gang i min ungdom, for sånn cirka 20 år siden, var jeg FSK i KNM, i TSD. Ikke nok med det, jeg var ULM også. Kompisen min var KVM på MTB. For å oppklare litt: Jeg var fjernskriver-krypto-operatør i Kongelig norsk marine, i Trøndelag sjøforsvarsdistrikt. Der hadde jeg graden ”utskrevet ledende menig”. Kompisen var kvartermester på missiltorpedobåt.

Det var i Forsvaret at jeg hørte uttrykket TBF for første gang. Vi lo mye av disse forkortelsene på brakka i Trondheim, men i ettertid har jeg skjønt at det ikke bare er Forsvaret som elsker TBF-er (ja, trebokstavsforkortelser, altså).

Daglig omgir vi oss med en bråte TBF-er, også i kommunikasjonsbransjen. Har du tenkt over det? Hvorfor alt på død og liv må forkortes med tre bokstaver? I dag har jeg for eksempel sendt SMS flere ganger med min nye HTC. MMS driver jeg ikke så mye med, selv om det ble spådd at det kom til å ta av etter at vi hadde hatt GSM en stund. MSN bruker jeg heller ikke så ofte, selv om jeg har drevet med EDB i snart 20 år. USB, derimot, er utrolig praktisk når man jobber med IKT.

Hjemme har jeg en DAB som jeg hører NRK og BBC på. Hvis jeg da ikke setter på en DVD isteden. Min gamle VHS har jeg ikke hatt hjerte til å kaste, så den står og støver ned i en BBB-reol.

Når jeg skal ut og reise fra OSL, bruker jeg gjerne NSB for å komme meg til flyplassen. Når jeg betaler flybilletten til SAS eller KLM, går transaksjonen gjennom BBS. Bestillingen har jeg gjort på WWW. Skal jeg på kortere reiser, bruker jeg SUV.

Jeg er godt fornøyd med jobben min, men sånn for sikkerhets skyld abonnerer jeg på en RSS med informasjon om ledige stillinger. Kanskje skal jeg søke på en jobb i PST? Eller DSB? NHO? Noe innen VVS? Hos SMK får jeg vel ikke jobb, jeg har jo ikke vært med i AUF. Uansett hvor jeg skal jobbe, er det imidlertid viktig for meg at bedriften er opptatt av HMS. Og CSR, så klart.

Hvis jeg kunne velge helt fritt, ville jeg nok jobbet i en NGO. Der skulle jeg jobbet til jeg gikk av med AFP og fikk pensjonen min fra SPK.

OMG! Har glemt at jeg må hente guttungen på SFO! BRB!