Teksttanken

Det føltes som en merkedag da jeg i mai tok turen til Haugerudsenteret i Oslo for å få det første stikket. Ja, jeg fikk nesten en følelse av høytid da jeg gikk inn i de midlertidige vaksinelokalene på det delvis fraflyttede kjøpesenteret i Groruddalen.

Selve vaksineringen gikk fort og greit, og damen med sprøyte passet på å gratulere meg med vaksine – gjentatte ganger. I etterkant var jeg litt øm i armen, men jeg var minst like blid. I skrivende stund gleder jeg meg til dose to, selv om det sies at den kan gi kraftigere bivirkninger enn dose én.

Ganske absurd, egentlig, at hele landets, ja hele verdens, fremtid er avhengig av at så mange som mulig går og får seg et stikk eller to i armen. Og ganske absurd at en del mennesker ikke har forstått at dette er løsningen på problemet som har overskygget alt annet det siste halvannet året. Til dem har jeg bare en beskjed: Skjerp dere!

Det var så vidt jeg vet ikke en apotektekniker (eller farmasøyt) som satte det første stikket på meg, og Oslo kommune takler tilsynelatende vaksineringen ganske godt på sine provisoriske vaksinesentere. Men jeg hadde ikke hatt noe imot å ta vaksinen på apoteket, heller.

Kanskje ved neste pandemi?

Kall meg gjerne grinebiter, men nå må det snart bli slutt på at journalister og andre ikke klarer noe så enkelt som å bøye ordet «apotek».

Det har vært mye snakk om apotek under koronakrisen, og jeg gremmer meg stadig over journalister som ikke klarer dette. Ok, vi tar det sammen: Det heter «ett apotek» – «flere apotek» – «alle apotekene». Det heter ikke «landets apoteker holder åpent». Jeg gjentar: Det heter ikke «landets apoteker holder åpent»! «Apoteker» er en person. Jeg gjentar: «Apoteker» er en person! (Ja, jeg vet at bokmålsordboka hevder begge deler er lov, men her står jeg fortsatt på mitt).

Og når jeg først er i gang – hva er greia med at folk ikke lenger skiller mellom «de» og «dem», og «hun» og «henne»? «Jeg kjenner hun»? «Jeg har snakket med de»? Kall meg gjerne gammeldags, men jeg stoler ikke på folk som ikke kan språket sitt. Ok, vi tar det sammen: Subjektsform: «hun», «de». Objektsform: «henne», «dem». Kan det være så vanskelig? Har ikke folk gått på skolen?

For ikke å snakke om feil bruk av skj-lyden. Det skjærer meg gjennom marg og bein, flere ganger daglig, siden jeg har noen av disse skj-misbrukerne boende hos meg. Kall meg gjerne petimeter, men det er en viss forskjell på «apotekkjede» og «apotekskjede».

Ok, det skal være litt mer slingringsmonn muntlig enn skriftlig, og det skal være rom for å bruke forskjellige dialekter og dialektuttrykk. Og jeg vet at språket utvikler seg, og at nye (og ofte enklere) varianter tvinger seg frem.

Men det får da være måte på!

Fløtekarameller … mmm! Den følelsen når karamellen smelter på tunga og smaken fyller munnhulen … det er noe av det beste jeg kan tenke meg. Da jeg var liten, lagde vi alltid fløtekarameller hjemme før jul. Det var mye gris på kjøkkenet når vi holdt på, men resultatet ble fantastisk.

Nå for tiden er det slutt på karamellproduksjon på kjøkkenet før jul, dessverre. Nå kjøper jeg karamellene mine i butikken. Matvarebutikken. På vei til helgehandel forleden passerte jeg apoteket på vei til matbutikken. Og der – utenfor apoteket, i en sjokkselger, som jeg holdt på å krasje med i min iver etter å rekke butikken før ølsalget stengte – ble jeg tilbudt fløtekarameller. Vakkert innpakket i cellofan. Bak karamellene var det hudkrem og plaster og alt det andre apoteket ville selge meg. Men karamellene først, altså.

Hvis du har fulgt meg en stund, vet du at jeg har skrevet om dette før, men jeg slutter ikke å la meg fascinere av hvorfor apoteket prøver å selge meg godterier, julesennep og annet knask. Ja, jeg vet det er juletradisjon, og at (jule)sennepen har sin opprinnelse i drogeproduksjon og har vært brukt medisinsk. Men likevel – la meg få medisinene jeg trenger på apoteket, så fyller jeg gjerne opp handlekurven med karameller, sennep og andre julegodsaker – i matvarebutikken.

God jul!

«I disse koronatider», som det så fint heter (begynner egentlig å bli litt utvasket, det uttrykket) er det ett apotekrelaterttema jeg ikke makter å unngå å skrive om. Nettopp. Munnbind.

I før-koronatiden var dette plagget stort sett forbeholdt helsepersonell, det var bare snodige turister som en sjelden gang dukket opp med munnbind på gata her i Norge.

Nå er munnbind på alles lepper – bokstavelig talt. Et google-søk gir over 2 500 000 treff på dette ordet. Omtrent det samme antallet som munnbind-kongen Idar Vollvik har feilmerket og sendt ut hver dag.

Det er nemlig mange lurendreiere på dette markedet nå. En rekke steder har det vært utsolgt for munnbind, og mange skor seg på å selge munnbind til ågerpris. Du kan få kjøpt munnbind i alle regnbuens farger og i en rekke fiffige design – og til svært varierende pris. Munnbind har nesten blitt det nye moteplagget. Hvem skulle trodd det for et halvt år siden?

Selv sliter jeg litt med å bli venn med munnbindet og holder meg dessuten stort sett unna kollektivtransport og steder med mange mennesker. Men når jeg skal kjøpe munnbind, da ligger jeg unna Vollvik og andre rabagaster, og oppsøker apoteket.

OK, jeg har med tiden innsett at det er fornuftig å smøre seg med solkrem når man er ute i sola. Det tok lang tid før dette ble naturlig for meg, men et par hendelser fra fortiden har vært med på å åpne mine solkrem-øyne. Jeg husker jeg var elleve–tolv år gammel og var på telttur med broder’n og fatter’n på campingparadisøya Langøyene i Oslofjorden. Da vi skulle hjem på søndagen, var ryggen så brent at jeg ikke klarte å sitte med ryggen inntil bilsetet.

Mutter’n hadde sikkert sendt med solkrem, men fattern’n var nok ikke så opptatt av dette på den tiden. Da jeg ble voksen og reiste på coast-to-coast-biltur i USA – med kabriolet – gikk det opp et nytt lys for meg. Da ble jeg nemlig hummerrød på månen, som hadde kommet snikende. Den turen tar jeg ikke en gang til uten solkrem på topplokket, for å si det sånn.

I skrivende stund er det nesten 30 varmegrader, sola steker, og jeg skal ut for å få tak i sesongens utvalg av solkrem. Men hva skal jeg velge? Det finnes en jungel av muligheter i butikker og på apotek. Bør jeg velge Once Face Advanced 8hr Protect Suncare Cream? UV bronze face mist?

Kanskje Sun mousse active? Aqua gelee solaire? Sun Beauty Velvet Milk Sublime Tan? Eller Light & Mattify Face Fluid?

Skal jeg velge miljøvennlig? Environmental Shield City Skin? Kanskje noe som holder skolten solbrent-fri? Head & Scalp Clear & Cool Protect Suncare Spray?

Noe som sikkert er skikkelig sunt, som Ideal Soleil Antioksidant? Eller hva med UV defense sport fresh invisible body spray? Eller den hemmelige som holder meg ung samtidig som jeg blir brun – Secret Anti-Ageing Protective Sun Lotion? Eller rett og slett den som bare heter «solkrem»? Nei, det blir vel for enkelt.

Stadig vekk hører jeg folk si: «Har du tatt på deg solfaktor?» Nei, jeg har ikke det. Jeg har tatt på meg solkrem! Solfaktoren er bare en indikator på hvor godt solkremen beskytter, ikke navnet på produktet!

Nå smører jeg meg med Idéal Soleil Sublime Hydrating Protective Water fra apoteket og stryker til sjøs.

God sommer!