Det føltes som en merkedag da jeg i mai tok turen til Haugerudsenteret i Oslo for å få det første stikket. Ja, jeg fikk nesten en følelse av høytid da jeg gikk inn i de midlertidige vaksinelokalene på det delvis fraflyttede kjøpesenteret i Groruddalen.

Selve vaksineringen gikk fort og greit, og damen med sprøyte passet på å gratulere meg med vaksine – gjentatte ganger. I etterkant var jeg litt øm i armen, men jeg var minst like blid. I skrivende stund gleder jeg meg til dose to, selv om det sies at den kan gi kraftigere bivirkninger enn dose én.

Ganske absurd, egentlig, at hele landets, ja hele verdens, fremtid er vhengig av at så mange som mulig går og får seg et stikk eller to i armen. Og ganske absurd at en del mennesker ikke har forstått at dette er løsningen på problemet som har overskygget alt annet det siste halvannet året. Til dem har jeg bare en beskjed: Skjerp dere!

Det var så vidt jeg vet ikke en apotektekniker (eller farmasøyt) som satte det første stikket på meg, og Oslo kommune takler tilsynelatende vaksineringen ganske godt på sine provisoriske vaksinesentere. Men jeg hadde ikke hatt noe imot å ta vaksinen på apoteket, heller.

Kanskje ved neste pandemi?