Teksttanken

Triste nyheter – Dispril er ikke lenger. Ikke i Norge ihvertfall. Du synes kanskje ikke det er så trist, men for meg har dette stor nostalgisk verdi. Dispril var nemlig legemiddelet med stor L hjemme hos meg da jeg var liten. Jeg husker det lille glasset med den svarte skrukorken, og den lille vattdotten som lå under lokket. Jeg husker lukta da jeg stakk en nysgjerrig guttenese ned i glasset, jeg husker spenningen når tablettene ble sluppet oppi et glass vann for oppløsning. Og jeg husker at muttern’n stappet i seg de hvite tablettene når broren min og jeg hadde kranglet og sloss og gitt henne hodepine. Og det var ikke sjelden.

Alt dette er nå historie. Nå er det andre typer smertestillende som gjelder. Paracet, Ibux, Voltaren og gud-vet-hva. Eller rettere apotekteknikeren-vet-hva – dette kan du bedre enn meg. Smertestillende ligger lett tilgjengelig i selvvalget, og tablettene er forlengst på plass i bensinstasjon- og dagligvarehyller over det ganske land. Hva skjer, a?

Det som skjer, er at disse medikamentene nå nærmest anses for å være en dagligvare på linje med melk og brød. Paracet er kjekt å ha – i veska, i kjøkkenskuffen, på jobben – og kanskje noen fortsatt oppbevarer dem i medisinskapet. La oss håpe det – riktignok har jeg et minne om at Disprilen var noe som ble hentet fram rett som det var, men jeg mistenker at dette bare er romantisering fra min side. Jeg tror nemlig det lille glasset ble trygt oppbevart i medisinskapet på badet – og at respekten for det var betraktelig større den gangen på 70-tallet enn det er i dag. Det var jo tross alt skikkelig medisin fra apoteket, og ikke en pakke snacks fra bensinstasjonen borti gata.

Jeg liker ikke sykehus. Jeg forbinder det med død og fordervelse. Jeg synes de store, ofte gamle og majestetiske bygningene er skumle, selv om jeg har en viss fascinasjon for arkitekturen. Helt fra jeg fikk hull i hodet som femåring og ble lappet sammen under en lampe som var ti tusen ganger sterkere enn sola, har jeg hatt denne fascinasjon-aversjonen for alt som har med lange korridorer og hvite frakker å gjøre. Det lukter alltid litt spesielt på sykehus, har du lagt merke til det? Litt sånn emment? Det sies at det er de kraftige institusjonsvaskemidlene som er opphavet til denne lukta, men jeg er nå ikke helt sikker på det. For meg er det lukta av syke mennesker.

Både privaten og jobben har brakt meg mange ganger til sykehus de siste årene. For ikke lenge siden besøkte jeg sykehusapoteket på Sykehuset Telemark i Skien. Da jeg kjørte inn på sykehusområdet og så de gamle, staselige rosa bygningene og den moderne, mastodontiske gule hovedblokka, fikk jeg et lite anfall av sykehusskrekk igjen. Og det var da det slo meg – kanskje burde det ikke hete sykehus, men friskehus! Det er jo det sykehusene jobber med – å få folk friske. De fleste blir friske på sykehus. Og hvis det hadde hett friskehus, hadde kanskje død- og fordervelsesfokuset blitt dempet en smule, ihvertfall for min del. Og tenk så flott det ville lyde: «Friskehusapoteket i Skien». «Friskehusapoteket i Tromsø». «Lovisenberg friskehusapotek».

På Friskehusapoteket i Skien jobber over førti mennesker hver dag for å få og holde folk friske. Jeg som ikke har noen apotekbakgrunn, er egentlig litt imponert over alt det gode arbeidet som gjøres i apotekene for å nettopp å få og holde folk friske. Jeg har ikke for vane å dele ut blomster i denne spalten, men årets julebukett går til alle som jobber i apotek, enten det er på friskehusene eller andre steder. Stå på, dere er flinke!

Når jeg skal hjem fra jobben i sekretariatet i Farmasiforbundet, passerer jeg nederste del av Karl Johan på vei til bussen – et strøk de fleste kjenner fra mediene som noe av det mest lurvete i hovedstaden, med narkomane og prostituerte på hvert hjørne. Det er bare delvis riktig, men verre enn alt dette er krillselgerne. Du vet, de som overfaller deg på gater, kjøpesentre og alle andre steder med tilbud om fantastiske kosttilskudd basert på fiskeolje og det som verre er. Som du bare må ha. Som er best i test. Og du verden så billig! Kjøp ti esker i dag og få 200 prosent rabatt! Det er mange av dem, og spesielt på Karl Johan, hvor de står med de fjollete plakatene sine og suger tak i intetanende forbipasserende. Jeg har hatt dem på telefonen også, men de samtalene pleier å bli rimelig korte. Nei takk, jeg vil ikke ha krill eller abonnement på omega 3, 4 eller 5 eller noe som helst!

Det finnes bare fire kosttilskudd som norske helsemyndigheter anbefaler. Disse er: tran, folat (for gravide), samt vitamin D og kalsium. Dette er mye greiere å forholde seg til enn provisjonskåte og innpåslitne krillselgere som plager folk på vei hjem etter en stressende arbeidsdag. Jeg skjønner det kan være lurt å lytte til råd fra eksempelvis fastlegen om hvilke tilskudd man bør ta, og det hender faktisk jeg går til innkjøp av slike medikamenter etter legens og myndighetenes råd.

Da er det godt å ha apoteket. La gå, det har sneket seg inn et og annet snodig kosttilskudd her også, men de jeg treffer på apoteket prøver ikke å prakke på meg all verdens merkelige fiskeolje- og vitaminprodukter med rare navn. Men de har greie på det de snakker om hvis jeg skulle finne på å spørre om hva som er lurt å putte i seg av denslags.

I dag har jeg bygget en mur. Det er ikke en stor mur, men en søt liten hagemur som snart skal danne den ene siden på et blomsterbed. For en som egentlig har kontorhender og en rekke tommeltotter er det en viss tilfredsstillelse i å skape noe synlig og konkret. Jeg er derfor ganske stolt av muren min, så i kveld går jeg fornøyd til sengs, svett og med mørtel under neglene. Men sånn generelt mener jeg at det er altfor mange murer i verden – både bokstavelig og i overført betydning. Når jeg leser om byggingen av muren mellom israelere og palestinere, for eksempel, gremmes jeg på det groveste. Men det finnes også mange usynlige murer mellom mennesker. Vi er altfor flinke til å sette hverandre i bås og danne ”dem” og ”oss”-bilder.

Hvilke murer finnes på jobben din? Er det en mur mellom eldre og unge? Mellom farmasøyter og apotekteknikere? Mellom ”norske” og ”utenlandske” kolleger? Mellom de ansatte og apotekeren? Denne utgaven av Farmasiliv tar opp flere av disse metaforiske murene – Cicilie er sykepleier i apotek, og har ved enkelte anledninger opplevd at det har vært tendenser til en usynlig mur mellom henne og apotekteknikere som er bekymret for stillingene sine. Kollegene på Mortensrud apotek har på den annen side tilsynelatende revet de fleste murene mellom ansatte fra vidt forskjellige kulturer og steder i verden.

Jeg oppfordrer herved alle til å gjøre det stikk motsatte av det jeg har gjort i dag – riv en mur isteden for å bygge en. Bygg heller broer, det er mye hyggeligere.

Farmasiforbundet er blitt moderne, og har åpnet for kommunikasjon med medlemmene i flere nye kanaler, blant annet med kommentarmuligheter på forbundets websider og en egen gruppe på Facebook. Jeg følger nøye med på hva som skrives her, og det første jeg tenker når jeg ser engasjementet, er: Fabelaktig! Hva er vel bedre enn mer kontakt med – og mellom – medlemmer og andre interesserte? En demokratisk arena hvor alle kan bidra med sine tanker og meninger! Dette er strålende, og dette skal vi videreutvikle, selv om det krever både tid og ressurser.

Det neste jeg tenker på, når den første begeistringen har lagt seg, er eventyret om den lille røde høna. Kjenner du til det eventyret? Den lille, røde høna måtte så, høste, male kornet og bake brødet alene, mens de andre, sultne dyra så på. De gadd ikke å hjelpe til, men da brødet var ferdig, ville alle ha. Ingen fikk. Høna spiste opp brødet selv. Et godt gammeldags moral-eventyr som vi leser for barna for å banke inn litt sunt folkevett. Ser du hvor jeg vil hen? Hvis ikke – ta en kikk på kommentarene til sakene om tariffoppgjøret på farmasiforbundet.no og på forbundets Facebook-gruppe. Så skaffer du deg eventyret og leser det to ganger. Da skjønner du kanskje hva jeg mener. ”Hvem vil engasjere seg som tillitsvalgte og bidra til at apotekteknikere får bedre lønn og får beholde sine goder?”, spurte den lille, røde høna. Ved neste lønnsoppgjør håper jeg svaret er ”jeg vil!”

Scene: Et fullstappet apotek, folk står tett i tett og knuger kølappene sine i svette hender. En tydelig utilpass kunde kommer fram til skranken, kikker rundt seg, lener seg usikkert fram og nærmest hvisker til damen i skranken: ”Jeg skulle hatt noe…ehem…Alcos-Anal, jeg”. Hvorpå apotekdamen (om det var en apotektekniker eller farmasøyt sier historien ingenting om) nærmest roper tilbake til kunden så hele apoteket hører det: ”Alcos-Anal, ja! Skal du ha salve eller stikkpiller??”

Dette høres kanskje ut som en konstruert situasjon, kanskje som utgangspunkt for gruppearbeid i yrkesetikk. ”Vise respekt for kundens behov for diskresjon”, remember? Men det er faktisk en sann historie. Hvis det hadde vært en spade i nærheten hadde denne kunden gravd seg ned sporenstreks.

Det var broren min som overhørte dette opptrinnet for et par år siden, og det er mulig at det har skjedd en utvikling på diskresjonsområdet siden den gang. Hvordan er det egentlig med diskresjonen på apoteket? Husker du Farmasiforbundets etiske retningslinjer, eller ligger de i en skuff? Ta dem i så fall fram igjen, eller skriv dem ut fra forbundets nettside. Og så er det selvfølgelig lov til å tenke selv, og det tror jeg apotekteknikere er ganske gode til.

Det kan nok tenkes at denne kunden kvier seg for å gå på apoteket neste gang han trenger noe som kan være litt flaut å snakke om, og heller bestiller hemoroidemiddel fra et eller annet suspekt nettapotek. Da vet han ikke sikkert om det er hemoroidesalve eller for eksempel superlim i tuben han får tilsendt…

Alternativt kan han handle trygt i et av de norske nettapotekene som nå kan selge reseptfritt via nettet. Han kommer i hvert fall neppe til å bruke navnet ”Alcos-Anal” på et apotek igjen, med mindre han har brukt forkledningstrikset nese-brille-bart og ikledd seg hatt og frakk først.

Når jeg i spalten ”Min hverdag” spør om hvorfor det er så få menn i apotekteknikeryrket, får jeg alltid det samme svaret: Lønna. Bare kikk på side 47 i dette bladet. Alle svarer det samme, og de er sikkert inne på noe. Det er klart lønna er medvirkende, men det finnes mange menn som tjener dårligere enn det du som apotektekniker gjør. Jeg tror derfor ikke dette er hele forklaringen. Jeg tror det handler om kjønn. Eller rettere sagt om kjønnsroller. Og kjønnsdeling. Og forventninger. Og oppdragelse.

Det forventes at jenter skal være omsorgsfulle. Gutter skal være tøffe. Jenter skal være rosa prinsesser, gutta skal være riddere eller monstre eller sjørøvere eller noe med våpen. Dette er veldig tydelig for meg som småbarnsfar nå for tida. Forleden var jeg på allidrett-trening med sønnen min på fire og et halvt, og der ble dette bekreftet nok en gang: gutta spilte innebandy og slo rundt seg med køller, jentene danset ballett i den andre delen av gymsalen. Det samme kan du se hvis du går inn i en hvilken som helst lekebutikk, eller slår på en av de utallige (og ofte elendige) barnekanalene på TV. Rosa, søtt og prinsesseaktig for jentene, blått, tøft og skummelt for gutta.

Dette gjør noe med oss. Vi blir oppdratt, mer eller mindre bevisst, til at jentene skal være passive, følsomme og kjærlige, mens gutta skal være aktive, pågående og forsiktige med å vise følelser. Bortsett fra på idrettsbanen, der er det så klart lov å være sint. Det starter altså allerede når barna er bitte små, og fortsetter gjennom hele barndommen og ungdommen. Ikke rart da at det får konsekvenser når de blir voksne. For yrkesvalg, for eksempel. Helse og omsorg er en jentegreie. Jeg mistenker at det kan være litt pinlig å søke seg til helse- og sosialfag på skolen hvis du er gutt. Heldigvis er det noen få som gjør det likevel. Men det burde vært flere!

Vil du ha flere mannlige kolleger? Da må det noen grunnleggende endringer til. Hvis vi ønsker mer kjønnsvarierte yrkesvalg, holder det ikke å justere litt på lønna eller å mase på gutta om å ta andre valg når de er 15-16 år. Vi må begynne mye tidligere.