Jeg liker ikke sykehus. Jeg forbinder det med død og fordervelse. Jeg synes de store, ofte gamle og majestetiske bygningene er skumle, selv om jeg har en viss fascinasjon for arkitekturen. Helt fra jeg fikk hull i hodet som femåring og ble lappet sammen under en lampe som var ti tusen ganger sterkere enn sola, har jeg hatt denne fascinasjon-aversjonen for alt som har med lange korridorer og hvite frakker å gjøre. Det lukter alltid litt spesielt på sykehus, har du lagt merke til det? Litt sånn emment? Det sies at det er de kraftige institusjonsvaskemidlene som er opphavet til denne lukta, men jeg er nå ikke helt sikker på det. For meg er det lukta av syke mennesker.
Både privaten og jobben har brakt meg mange ganger til sykehus de siste årene. For ikke lenge siden besøkte jeg sykehusapoteket på Sykehuset Telemark i Skien. Da jeg kjørte inn på sykehusområdet og så de gamle, staselige rosa bygningene og den moderne, mastodontiske gule hovedblokka, fikk jeg et lite anfall av sykehusskrekk igjen. Og det var da det slo meg – kanskje burde det ikke hete sykehus, men friskehus! Det er jo det sykehusene jobber med – å få folk friske. De fleste blir friske på sykehus. Og hvis det hadde hett friskehus, hadde kanskje død- og fordervelsesfokuset blitt dempet en smule, ihvertfall for min del. Og tenk så flott det ville lyde: «Friskehusapoteket i Skien». «Friskehusapoteket i Tromsø». «Lovisenberg friskehusapotek».
På Friskehusapoteket i Skien jobber over førti mennesker hver dag for å få og holde folk friske. Jeg som ikke har noen apotekbakgrunn, er egentlig litt imponert over alt det gode arbeidet som gjøres i apotekene for å nettopp å få og holde folk friske. Jeg har ikke for vane å dele ut blomster i denne spalten, men årets julebukett går til alle som jobber i apotek, enten det er på friskehusene eller andre steder. Stå på, dere er flinke!
