Scene: Et fullstappet apotek, folk står tett i tett og knuger kølappene sine i svette hender. En tydelig utilpass kunde kommer fram til skranken, kikker rundt seg, lener seg usikkert fram og nærmest hvisker til damen i skranken: ”Jeg skulle hatt noe…ehem…Alcos-Anal, jeg”. Hvorpå apotekdamen (om det var en apotektekniker eller farmasøyt sier historien ingenting om) nærmest roper tilbake til kunden så hele apoteket hører det: ”Alcos-Anal, ja! Skal du ha salve eller stikkpiller??”

Dette høres kanskje ut som en konstruert situasjon, kanskje som utgangspunkt for gruppearbeid i yrkesetikk. ”Vise respekt for kundens behov for diskresjon”, remember? Men det er faktisk en sann historie. Hvis det hadde vært en spade i nærheten hadde denne kunden gravd seg ned sporenstreks.

Det var broren min som overhørte dette opptrinnet for et par år siden, og det er mulig at det har skjedd en utvikling på diskresjonsområdet siden den gang. Hvordan er det egentlig med diskresjonen på apoteket? Husker du Farmasiforbundets etiske retningslinjer, eller ligger de i en skuff? Ta dem i så fall fram igjen, eller skriv dem ut fra forbundets nettside. Og så er det selvfølgelig lov til å tenke selv, og det tror jeg apotekteknikere er ganske gode til.

Det kan nok tenkes at denne kunden kvier seg for å gå på apoteket neste gang han trenger noe som kan være litt flaut å snakke om, og heller bestiller hemoroidemiddel fra et eller annet suspekt nettapotek. Da vet han ikke sikkert om det er hemoroidesalve eller for eksempel superlim i tuben han får tilsendt…

Alternativt kan han handle trygt i et av de norske nettapotekene som nå kan selge reseptfritt via nettet. Han kommer i hvert fall neppe til å bruke navnet ”Alcos-Anal” på et apotek igjen, med mindre han har brukt forkledningstrikset nese-brille-bart og ikledd seg hatt og frakk først.