Teksttanken

Jeg har dårlig samvittighet. Skikkelig dårlig samvittighet.

Ok, her er historien: Jeg ryddet i kjøleskapet her om dagen, og kom over en rekke med glass i øverste hylle – glass med innhold som var gått langt over dato. Det var syltetøy, agurker, sennep, valnøtter i honning – og antibiotika til katt.

Jeg husker ikke helt hva som feilte katten, for den lille flakongen med flytende antibiotika hadde stått der lenge. Mens jeg helte agurker, sennep og valnøtter i honning i søpla, kom jeg i farten til å helle ut antibiotikaen i vasken. Det var ikke mye, bare noen få centiliter, men likevel. Jeg ble umiddelbart grepet av en forferdelig dårlig samvittighet. Dette KAN du ikke gjøre! Hva med miljøet, hva med faren for antibiotikaresistens, og muligheten for at noen – eller noe – får i seg det jeg ikke gadd å levere på apoteket?

Fy, så teit jeg følte meg. Senere på dagen ryddet jeg i medisinskapet – og da var jeg ekstra påpasselig med å putte absolutt alt det gamle jeg fant i en egen pose. Selv gammelt, tørt plaster puttet jeg oppi der. Og så reiste jeg til apoteket og leverte hele greia til en hyggelig apotekteknikerdame i skranken.

Takk for at noen tar ansvaret for at gamle legemidler havner på riktig sted! Som altså ikke er i kjøkkenvasken. Aldri mer.

På pulten min på kontoret har jeg liggende en pakke Viagra. Det er det første man ser når man kommer inn på kontoret mitt, og det fører til en del interessante samtaler med mine kollegaer.

Jeg skynder meg å si at den er bestilt i forbindelse med en sak i Farmasiliv.

Men jeg klarer liksom ikke å legge den vekk heller, fordi jeg synes det er interessant å se reaksjonene fra dem som kommer inn.

Jeg har full forståelse for at noen trenger Viagra, altså, og skal ikke latterliggjøre det på noen som helst måte. Jeg er bare ikke kommet dit selv – ennå.

Det er måten jeg bestilte det på som er interessant. Det tok kun noen få minutter på nett for å få legeerklæring og resept. Legen som satt i den andre enden svarte sporenstreks på min «søknad». Det samme gjorde han for min kollega som gjorde en tilsvarende øvelse. Artikkelen om den tvilsomme praksisen kan du lese i forrige utgave av Farmasiliv.

Det er mulig at denne legen eksisterer på ordentlig, men jeg tror ikke på at han sitter parat døgnet rundt for å svare på henvendelser fra hele verden. Jeg tror han er en maskin. En pc som er plassert et eller annet sted i utlandet, og som svarer automatisk ja så lenge skjemaet er noenlunde greit utfylt.

En ting er at denne praksisen er etisk betenkelig og kanskje ulovlig – og veldig dyr (tusen kroner for «konsultasjon» via nett), et annet spørsmål er om dette er en utvikling vi ønsker. At flere og flere av våre mest private behov skal ivaretas av maskiner.

Du som jobber i apotek er heldigvis ikke en maskin. Tro det eller ei, men jeg vil heller se deg inn i øynene og bestille pinlige legemidler enn å bli ekspedert av en server som står i en kjeller et eller annet sted i verden.

ape nett okt

ape tok nett

en kote tapt

en paktet to

en tok tapet

poetkatten

nekta potte

et ok patent

Du skjønner kanskje ikke hvor jeg vil hen med disse anagrammene? Trolig ikke, så la meg forklare: I oktober åpnes det for «ekte» nettapotek i Norge. Da kan hvem som helst når som helst bestille reseptpliktige legemidler i et norsk nettapotek. Lovendringen som gjorde dette mulig, gjelder fra 1. januar, men først nå er alle nødvendige systemer på plass, melder Direktoratet for e-helse.

Som du vil se et annet sted i dette bladet har det ikke vært vanskelig å bestille reseptpliktig tidligere heller, og de som har dristet seg til å bestille fra et ulovlig utenlandsk nettapotek har kunnet bestille hva som helst når som helst i mange år allerede. Men de har så klart aldri visst om de har fått ekte medisin, giftpiller eller sukkertøy. Det vet de nå.

Så hva betyr «ekte» nettapotek for deg? I begynnelsen tror jeg ikke konkurransen fra nettet vil være merkbar – flere vil sågar kunne bli ansatt for å ta seg av plukking og pakking av postordremedisinen. Men hva skjer om ett år? Fem år? Ti år? Det er det ingen som vet. Det som er sikkert er at apotekbransjen er et spennende sted, og enda mer spennende vil det bli å følge utviklingen framover. I framtida vil vi få vite om dette er «et ok patent».

En vakker dag da jeg gikk i andre eller tredje klasse på barneskolen, var vi noen driftige elever som bestemte oss for å streike. Jeg husker ikke helt hva vi streiket for, og vi hadde bare en vag ide om hva streik var. Sikkert noe vi hadde lært av foreldrene våre. Skjettenbyen, der jeg vokste opp, var nemlig rimelig proletaristisk i 70-årene.

Streiken gikk ut på at vi gikk rundt skolebygget og ropte «vi streiker» helt til skoleklokka ringte inn. Så løp vi inn og satte oss lydig tilbake på plassene våre.

Siden den gang har jeg opplevd en rekke streiker fra sidelinja, det er først de siste åra jeg virkelig har fått innsikt i hvordan dette med streik egentlig henger sammen. I mine to og et halvt år i Parat har jeg vært med på noen, og hver gang dukker det opp noen som hevder at streik er gammeldags og har utspilt sin rolle. «Nå må de fagforeningsidiotene finne en annen måte å løse dette på», skriver hissige nettdebattanter.

De tar feil.

Det norske arbeidslivet er basert på et samarbeid mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten. Vi har et system der alle parter er enige om hovedlinjene, og om at vi kan ta i bruk noen maktmidler, eller «våpen» om du vil, i de få tilfellene der det er tvingende nødvendig. Det er ikke mange streiker i Norge i forhold til mange andre land – fordi partene i arbeidslivet er så enige om at systemet vårt er det beste for hele samfunnet. Norge kåres gang på gang til verdens beste samfunn – og samarbeidet i arbeidslivet er en forutsetning for dette.

Hele systemet er basert på at arbeidstakerne selger sin arbeidskraft, og at arbeidsgiverne kjøper den. Det er et gjensidig bytteforhold. Streik er arbeidstakernes eneste maktmiddel hvis det ikke er mulig å bli enige med arbeidsgiverne. Og det fungerer. Som regel går man noen få runder med «vi streiker» før klokka ringer, og man kommer fram til en løsning som alle kan leve med. Og så går arbeidslivet videre.