Jeg har dårlig samvittighet. Skikkelig dårlig samvittighet.

Ok, her er historien: Jeg ryddet i kjøleskapet her om dagen, og kom over en rekke med glass i øverste hylle – glass med innhold som var gått langt over dato. Det var syltetøy, agurker, sennep, valnøtter i honning – og antibiotika til katt.

Jeg husker ikke helt hva som feilte katten, for den lille flakongen med flytende antibiotika hadde stått der lenge. Mens jeg helte agurker, sennep og valnøtter i honning i søpla, kom jeg i farten til å helle ut antibiotikaen i vasken. Det var ikke mye, bare noen få centiliter, men likevel. Jeg ble umiddelbart grepet av en forferdelig dårlig samvittighet. Dette KAN du ikke gjøre! Hva med miljøet, hva med faren for antibiotikaresistens, og muligheten for at noen – eller noe – får i seg det jeg ikke gadd å levere på apoteket?

Fy, så teit jeg følte meg. Senere på dagen ryddet jeg i medisinskapet – og da var jeg ekstra påpasselig med å putte absolutt alt det gamle jeg fant i en egen pose. Selv gammelt, tørt plaster puttet jeg oppi der. Og så reiste jeg til apoteket og leverte hele greia til en hyggelig apotekteknikerdame i skranken.

Takk for at noen tar ansvaret for at gamle legemidler havner på riktig sted! Som altså ikke er i kjøkkenvasken. Aldri mer.