Teksttanken

Påsken er ingen tv-tid i vår familie, da er det mat, drikke og lange, intetsigende samtaler som står i fokus. Men barne-tv kommer man ikke utenom med en fireåring i huset, selv ikke i påsken. NRK er ganske flinke til å plukke barneprogrammer, og jeg føler meg rimelig trygg på at poden får noenlunde skikkelig input når han ser på barne-tv klokka seks. Men da guttungen hadde benket seg foran flatskjermen første påskedag, ble jeg en smule tatt på senga. Da serverte nemlig kringkastingen ”Historien om den første påsken”. Her ble de intetanende små krapylene foret med historien om Jesus, guds sønn, som om det var en allmenngyldig sannhet. Jeg er ikke interessert i at mine blankpussede lisenskroner (som det heter når ”folk flest” skriver harmdirrende leserinnlegg) skal brukes til slikt.

En ting er at NRK driver forkynning for voksne, med gudstjenester på radio og tv. Det er en uting, og bør snarest ut av sendeskjemaet. Men voksne kan heldigvis tenke selv og ta egne (og ganske ofte dumme) valg. Det kan ikke småttisene. Å forklare avkommet at mange tror på en eventyrbok som heter Bibelen, kan jeg utmerket godt klare selv, uten at statskanalen blander seg inn.

En eneste gang har jeg vært i nærheten å få bank på gode, gamle Tostrupkjelleren (hvil i fred!), og det var da jeg en gang på slutten av nittitallet havnet i en diskusjon om Orderud-saken. De selvsentrerte Dagbladet-journalistene var på ingen måte enige i mine innvendinger mot omfanget av trippeldrap-dekningen. De var overhodet ikke villig til å ta en diskusjon på om saken hadde tatt litt i overkant av. En kikk i mediearkivet atekst bekrefter at jeg var inne på noe. Orderud er nevnt over 20 000 ganger i norsk presse siden 1999. Sist uke dukket den gamle ringreven Tore Sandberg opp på Orderud-arenaen. Han hadde nye spor i saken, hevdet han, og hele pressen kastet seg på. Så var vi i gang igjen, ti år etter drapene.

Jeg har aldri skjønt hvorfor denne saken fikk en så enorm oppmerksomhet. Den viktigste forklaringen er trolig at vi er et ekstremt kriminteressert kikker-folkeslag, som gjerne vil ha så mange detaljer som mulig i en kriminalsak. Jo flere familieintriger og pikante avsløringer av ofrenes og gjerningspersonenes privatliv, jo bedre. For da slipper vi å følge med på krimserier eller lese krimromaner, vi kan jo bare slå på nyhetene eller kjøpe en tabloidavis. Disse sakene tilfredsstiller nemlig sjelden særlig mange av nyhetsktiteriene – ikke er de vesentlige for de fleste av oss, ikke skjer de nær de fleste av oss, og ikke er de – i hvert fall ikke enkeltvis – samfunnsmessig viktige. Noen ganger er de litt ”spektakulære”, hvis det er lov å bruke et slikt ord, men det forsvarer ikke at pressen går krim-amok gang på gang. ”Det er klart at vi skal ha krimdekning, men det får da være måte på”. Omtrent sånn formulerte jeg meg i halvfylla på Tostrup denne sene kvelden i Orderud-sakens barndom. Og da var det like før det smalt.

”For mye fotball på TV”, lød en overskrift i VG sist uke. I en undersøkelse avisen har fått utført, sier 61 % at de synes det er for mye fotball på norsk TV. Hvis noen hadde ringt meg og stilt det spørsmålet, hadde jeg lagt til at det er for mye sport generelt på TV. Men tilbake til fotballen: Jeg finner det ganske komisk – de få gangene jeg tilfeldigvis og uforvarende får et glimt av en fotballkamp – at trenere og managere står på sidelinja iført dress og slips. Det samme antrekket figurerer ofte reportere og programledere i fotballsendingene i. Og det samme antrekket går sannsynligvis igjen når det forhandles om de vanvittige pengesummene for TV-rettigheter. Her møtes dressmenn til ”viktige” møter som om det skulle vært storpolitikk det dreide seg om.

Men hva er det egentlig fotballsendingene på TV handler om? Å hylle dem som er sterkest, tøffest og løper fortest. Typiske machoverdier, som Anne B. Ragde så riktig påpekte i Dagbladet. Det handler selvfølgelig også om lagspill, samhold, og om å møte gutta på puben for å ha det trivelig. Men egentlig er det enorme fokuset på sporten med på å bygge oppunder en ”dem mot oss”-tankegang som vi virkelig trenger mindre av i verden. At alle andre enn spillerne stiller i dress og slips for å få gi det et skinn av seriøsitet, gjør det bare enda teitere, når det egentlig handler om å dyrke noen av de mest primitive kreftene i oss. Send heller kommentatorene ut for å dekke virkelig viktige møter menn(esker) imellom – så lover jeg å sitte klistret til TV-stolen.

«Vil dyppe Tone i sjokolade» skriver tv2.no 16. mars. En ganske uskyldig overskrift, men likevel toppen av et isfjell. Jeg har nemlig sett litt på hva pressen har skrevet om Tone Damli Aaberge i det siste. Her er noen eksempler:

Sexy Tone utfordrer norske menn (tv2.no 12.03.09)

Sølv-Tone: – Jeg har sluttet med lykketruse (vg.no 22.02.09)

Amerikansk bransjetopp – TENT PÅ TONE (vg.no 14.02.09)

– Forvent ikke rumpeballer (tv2.no 31.01.09)

– Tone skal gå toppløs (tv2.no 29.01.09)

Jeg skal ikke gå i fella og gjøre som Carl Erik Grimstad, som gikk ut offentlig og var dirrende indignert på Siv Jensens vegne fordi en kåsør i NRK radio hadde filosofert over Frp-formannens legning. Kanskje Tone faktisk liker all puppe- og rumpeoppmerksomheten? Da skal ikke jeg hevde at hun er lei av tabloidkjøret, og jeg skal ikke, som Grimstad, klage til Kringkastingsrådet eller Pressens faglige utvalg på hennes vegne. Jeg har bare lyst til å spørre: Hvor mange flere grisete saker om Tone Damli Aaberge trenger vi egentlig? Jeg tar meg i å lure på hvem som sitter på deskene rundt omkring. Kan det være menn på min alder og kanskje eldre?

For hva er Tone Damli Aaberge? Pornostjerne? Nei, hun er artist. Tror du Bertine Zetlitz, Silje Neergaard eller en hvilken som helst mannlig artist ville blitt omtalt på samme måte? Ikke jeg heller.

Vinterens tabloidord er herved kåret. Hele 564 ganger har norsk presse brukt dette ordet. Og det bare i 2009. I fjor ble ordet brukt 851 ganger. Ok, så har det vært snøkaos, selv om jeg strengt tatt ikke har merket så mye til det i eksil i Florida. Faktisk har jeg kost meg med å lese snøkaos-sakene hjemmefra i noen uker.

Værsaker er en sikker vinner for norske aviser. Hver vinter kjører de de samme snøkaos-overskriftene, og om sommeren alternerer de mellom «Endelig kommer sommeren» og «Nå kommer regnet». Jeg har ikke tall på dette, men antar at en temmelig stor prosent av forsidene på Dagbladet og VG i løpet av et år handler om været. Jeg mistenker at de tar fram fjorårets forsider og bare bytter ut bildet og datoen. Hele vinteren er pressen spekket med overskrifter som «Snøkaos gir Sydenrush» (Dagbladet 07.03.09), «Våknet til snøkaos» (nrk.no 02.03.09) og «Snøkaos i tre uker til» (Aftenposten 23.02.09). Om sommeren finner vi titler som «Sol og varmt i morgen!» (Romerikes blad 08.07.08), sympatiske «Skål! For nå kommer sola!» (Namdalsavisa 28.06.06) og «Nå blir det 25 grader!» (Nettavisen 26.05.08). Sistnevnte er litt artig for meg som har sittet i 25 grader i store deler av januar og februar. Da gradestokken bikket 25, begynte lokalbefolkningen å vurdere om de skulle finne fram kortbuksene.

Men værsaker i pressen er ikke noe norsk fenomen. Da det ble meldt ned mot 0 grader i Sørvest-Florida i januar, brukte de lokale mediene mye tid og plass på å advare mot hvor skummelt det kunne bli å oppholde seg ute. Norsk snøkaos hadde de neppe overlevd.

Forleden talte Obama til Kongressen. I realiteten var det en tale til hele befolkningen. Alle de store tv-kanalene ryddet unna sine vanlige programmer. Og Obama leverte, naturligvis, igjen. Engasjert, poengtert og pedagogisk. Mannen er glitrende! Og da tenker jeg: Hvorfor har vi ikke tradisjon for dette i Norge? Hvorfor slipper vi ikke til landets leder i beste sendetid for å framføre sine tanker? Er det frykten for at én politiker, ett parti, skal få for mye sendetid uten å bli avbrutt av ubehagelige, kritiske spørsmål? Eller er det den litt tafatte tradisjonen med at det er kongen som leser trontalen, og at den særdeles tradisjonelle nyttårstalen er den eneste muligheten statsministeren har til å snakke uavbrutt til folket?

Jeg har sett Jens Stoltenberg «live» på talerstolen uten kameraer tilstede noen ganger, og blir like imponert hver gang. Mannen er glitrende! Han er morsom, engasjert, poengtert, og ikke minst pedagogisk. Han tegner og forklarer slik at det blir forståelig for alle i salen. Forestill deg statsministeren tale usensurert, uavbrutt og engasjert om det han og regjeringen tror på, uten å bli avbrutt av Viggo Johansen eller andre programledere som konkurrerer om seertall og om å få kortest mulig svar fra debattantene. Utenkelig? Så må pressen selvsagt stille kritiske spørsmål etterpå, men la dem først få anledning til å forklare hva de mener og tror på.

Poenget er at vi kanskje burde gi lederne våre en slik mulighet til å forklare hva de egentlig mener. La dem snakke!

Morn, morn! Ser du mye på barne-tv? Det gjør jeg. Nesten hver dag. Det er vanskelig å unngå med en treåring i huset. Hos oss prøver vi å begrense podens tv-seing til barne-tv på NRK kl 18, men det er ikke til å stikke under en stol at det blitt litt Playhouse Disney på morgenen i tillegg.

Så hva er det egentlig tv-selskapene serverer småttisene? Tilsynelatende uskyldig moro, til og med noenlunde pedagogisk. Men hvem er det som er heltene? Hvem er det som ordner opp, tar initiativet, og leder an i de fleste filmene? Gutter, menn, eller hva man nå kaller en mus uten pupper. Det er nemlig Mikke Mus som er den største helten. Han er hankjønn. Det er også Disneys altmuligmann-helt Handy Manny, tegnefilmgutten Stanley og skuespillerne i Lazy Town. Her er det feminine innslaget redusert til en jentunge som stadig må tilkalle sin mannlige superhelt.

NRK er hakket bedre, og sørger i hvert fall for jevn kjønnsfordeling på programlederne sine, men også krinken viser en rekke filmer hvor mønsteret er det samme. Postmann Pat, Thomas-toget, Emil, lista er lang, og med få unntak er det hankjønn i hovedrollene. Hva gjør dette med de små? Jo, det er med på å videreføre en gammeldags kjønnstenkning der det er gutta som er aktive, mens jentene er bifigurer. Unntatt på kjøkkenet. Gutta er tøffe riddere og helter, jentene er søte, små prinsesser. Jeg liker det ikke.

Norske tabloid- og nettaviser elsker pupper og rumper. Så fort det er mulig å skimte en rumpeball eller en brystvorte på TV, sitter de klare med «rumpeglipp» og «puppeglipp»-titlene sine. Denne uka toppet det seg, da en svensk kjendis viste litt for mye av rumpa si i «Let’s dance» på svensk TV4. Det som skjedde var at deltakeren Linda Bagge i åtte sekunder ufrivllig viste rumpa til pressekorpset da hun skulle øve foran den svenske «Skal vi danse»-konkurransen.

VG Nett har selvfølgelig bred dekning av saken under overskriften «Her rumpeglipper det for svensk «Let´s Dance»-kjendis», og krydrer teksten med «VGTV: Se videoklippet av truseglippen her!» og «Les også: Se Lene Alexandras truseløft!». Wow.

Hvorfor er journalistene i VG, Dagbladet og røkla av norske aviser så glade i rumper og pupper? Kjeder de seg på jobb? Synes de det er for lite viktig som skjer i verden? Sliter de med sexlivet? Eller har de statistikk som viser at leserne faktisk også er opptatt av dette? Hvis det første er tilfelle, er det trist. Hvis det andre er tilfelle, er det også trist.

Tabloidene presenterer ofte disse sakene som «sjokk» – «Puppesjokk!» «Rumpesjokk!» «Nakensjokk!» og sågar «Rumpeglippsjokk!». Det er vel strengt tatt ingen andre enn journalistene selv som får sjokk av å se en pupp eller en rumpe i 2009. På tide å vokse opp?

Anne Aasheim, du er en snegle! Nå har du vært Dagbladet-sjef i to og et halvt år. Da du overtok trodde jeg Dagbladet skulle legge om – fra fjollete sex- og ”deg”-forsider til skikkelige saker fra politikk, kultur- og samfunnsliv. Det skjedde ikke, selv om du sa det skulle bli forandringer. Isteden satset du videre på tullete tabloidforsider og på å vinne nettlesernes gunst ved å tabloidifisere nettoverskriftene. Jeg har samlet på tabloidoverskrifter et godt stykke tid, og for moro skyld har jeg kikket litt i annalene. Her er noen av dine gullkorn på nettet de siste to åra:

Doktor stjal likhånd og ga den til stripper (20.09.06)

Han så en naken stripper i spagat over en banan (03.11.06)

Raner blind kvinne – putter pæreskinke i buksa (13.12.06)

Truseløs millionær jakter på kjærlighetsbaby (25.12.06)

Hvem snakker sant om kuk og baller? (05.05.08)

Bruker radar for å selge potetgull til aliens (11.06.08)

Nekter for nazisex i sado-orgie (09.07.08)

Kastet puppene etter kona (09.07.08)

Nekter å tisse opp ned (25.09.08)

På den annen side – nettsatsingen funker tydeligvis på et vis, siden dagbladet.no er Norges tredje største nettsted (uten at det nødvendigvis er noe kvalitetsstempel). Så det skal du ha. Det du også skal ha er satsingen på Magasinet. Det er derfor jeg bare kjøper Dagbladet på lørdager. Nå skal du legge om igjen. Da må du gjøre noe med forsidene dine – noen ganger skvetter jeg flere meter unna avisstativet når jeg ser hva du smører utover ansiktet ditt. Det er også derfor jeg bare kjøper Dagbladet på lørdager. Jeg regner med at det er salgstallene som styrer forsidevalgene – men salgstallene er vel ikke så mye å skryte av, er de vel? Jeg håper du lykkes med omleggingen, og at Dagbladet overlever som papiravis. Men du jobber veeeldig sakte!

Jeg har akkurat sett årets utgave av Superbowl – også kalt «amerikanernes egentlige nasjonaldag». Dette er cupfinalen ganger ti – alle restauranter og butikker her i Sørvest-Florida (og i resten av USA) har kjørt Superbowl-tilbud i ukesvis, og på selve dagen er det folketomt i gatene og folkefullt på barer, restauranter og i millioner av tv-stuer. Superbowl er den suverent mest sette tv-sendingen i løpet av året, og tv-kanalen NBC kan gni seg i hendene og tenke på hvilke vannvittige reklameinntekter de nærmere 100 millioner seerne (en tredjedel av alle amerikanere) skaffer dem. Dette er uten tvil årets mediebegivehet – presidentinnsettelsen for et par uker siden hadde til sammenligning 38 millioner seere.

Selvfølgelig handler dette om tradisjon og ritualer, men hva er det egentlig som foregår når amerikanerne «feirer» sin Superbowl, eller når horder av klin gærne fotballkarer invaderer Oslo hvert år før cupfinalen for den saks skyld? Hva er det som foregår når fem middelaldrende herremenn (for alle er selvfølgelig menn) sitter i dress og slips ved et studiobord og diskuterer kampens første halvdel som om det skulle vært verdenspolitikk? Hylling av macho-kulturen, selvfølgelig. Hvem kan løpe fortest, sparke høyest, lengst, lure flest mulig av motspillerne og dunke ned så mange som mulig av dem på veien til målet. På stadion og foran tv-skjermene sitter millioner av kvinner og menn og tror de er med på noe viktig. Det de egentlig er med på, er å opprettholde en kultur der noe av det gjeveste vi vet er å se på menn som prøver å overgå hverandre i maskulinitet. Kanskje kunne vi brukt hodene – og kroppene – våre til noe litt mindre dustete?