Jeg har akkurat sett årets utgave av Superbowl – også kalt «amerikanernes egentlige nasjonaldag». Dette er cupfinalen ganger ti – alle restauranter og butikker her i Sørvest-Florida (og i resten av USA) har kjørt Superbowl-tilbud i ukesvis, og på selve dagen er det folketomt i gatene og folkefullt på barer, restauranter og i millioner av tv-stuer. Superbowl er den suverent mest sette tv-sendingen i løpet av året, og tv-kanalen NBC kan gni seg i hendene og tenke på hvilke vannvittige reklameinntekter de nærmere 100 millioner seerne (en tredjedel av alle amerikanere) skaffer dem. Dette er uten tvil årets mediebegivehet – presidentinnsettelsen for et par uker siden hadde til sammenligning 38 millioner seere.
Selvfølgelig handler dette om tradisjon og ritualer, men hva er det egentlig som foregår når amerikanerne «feirer» sin Superbowl, eller når horder av klin gærne fotballkarer invaderer Oslo hvert år før cupfinalen for den saks skyld? Hva er det som foregår når fem middelaldrende herremenn (for alle er selvfølgelig menn) sitter i dress og slips ved et studiobord og diskuterer kampens første halvdel som om det skulle vært verdenspolitikk? Hylling av macho-kulturen, selvfølgelig. Hvem kan løpe fortest, sparke høyest, lengst, lure flest mulig av motspillerne og dunke ned så mange som mulig av dem på veien til målet. På stadion og foran tv-skjermene sitter millioner av kvinner og menn og tror de er med på noe viktig. Det de egentlig er med på, er å opprettholde en kultur der noe av det gjeveste vi vet er å se på menn som prøver å overgå hverandre i maskulinitet. Kanskje kunne vi brukt hodene – og kroppene – våre til noe litt mindre dustete?
