Fredag kveld. Jeg sitter i godstolen, eller reclineren, som vel er det tidsrikitge navnet på innretningen, og glor på fredags-tv. Mye bra på fredags-tv – gullrekka på NRK, og ikke minst Senkveld med Thomas og Harald. Det jeg imidlertid funderer på, er hvordan i all verden det har gått til at TV 2-fredagsprogrammet Skal vi danse til de grader har slått an blant seere, annonsører og anmeldere.
Mine spørsmål, som dukker opp mens jeg ser Mikkel Gaup vri seg bortover dansegulvet som om han gikk på dårlig amfetamin, er følgende: Hvor ble det av ironien? Hvor ble det av distansen til det folkelige, det godt voksne, det satte? Hvor ble det av hånflirene mot det banale, det platte og det klamme? Hva skjedde med P3-programlederen som ble flasket opp på ironi og distanse til det voksne og etablerte, og som nå fjoller seg til med fjær og paljetter i prime time på kommers-høyborgen TV 2? Hvordan kan en dyktig humorist og storartet nøtteimitator legge humor og ironi i skuffen og prostituere seg i et program så folkelig? Hvordan kan noe så klamt som selskapsdans – med alle sine teite, kjønnsrollesementerende, spjåkete, og kjedelige sider – bli allemannseie, også blant unge, i beste sendetid? Er det slutt på den fabelaktige tida da det var legitimt å sette spørsmålstegn ved det etablerte, og å skape en ironisk distanse til det satte, tradisjonelle, A4-aktige og kvalitetshumorløse? Har jeg falt av utviklingen i en krapp sving, eller er det nå sånn at vi skal le litt overbærende av den ironiske tidsepoken, før vi går videre med å opprettholde gamle klisjéaktige, banale, kjønnsrollesementerende folk flest-normer?
Det er nok nå, TV 2. Spar oss for en ny sesong. Uansett – jeg skal i hvert fall ikke danse. Ikke faen.
