Jeg har en sønn som snart er tre år. Han har begynt å spørre om alt mulig: – Hvorfor det, pappa? Hva er det, pappa? Hva gjør du, pappa? Spesielt opptatt er han av jobben min. – Skal du på jobben, pappa? Jeg væme!
Jeg ser med gru fram til at guttebassen blir enda eldre, og jeg må begynne å forklare hva jeg driver med på jobben. Da kan samtalen kanskje forløpe omtrent sånn:
– Hva gjør du på jobben, pappa?
– Jeg hjelper mennesker så de skal få bedre lønn, gutten min.
– Hvordan gjør du det, pappa?
– Akkurat nå har vi noe som heter lønnsforhandlinger. Da sitter masse mennesker rundt et bord og snakker om penger.
– Det var kjedelig.
– Jo da, det kan være litt kjedelig, men det er interessant også.
– Barne-TV er ikke kjedelig, pappa.
– Det er viktig, skjønner du, at de jeg hjelper skal få bedre lønn, sånn at de kan kjøpe mat og klær til barna sine.
– Skal du vær borte om kvelden og natta igjen da, pappa?
– Ja det kan hende at vi skal snakke om penger hele natta. Og så blir vi nok enige til slutt.
– Hvorfor kan dere ikke gjøre det om dagen, pappa, så du kan være hjemme hos meg om kvelden?
– …
Ja, hvorfor kan vi ikke gjøre dette om dagen? Der blir jeg svar skyldig, gitt. Når dette leses er de sentrale (nattlige) forhandlingene sannsynligvis over. Til deg som skal forhandle videre lokalt: Lykke til med oppgjøret!
