En eneste gang har jeg vært i nærheten å få bank på gode, gamle Tostrupkjelleren (hvil i fred!), og det var da jeg en gang på slutten av nittitallet havnet i en diskusjon om Orderud-saken. De selvsentrerte Dagbladet-journalistene var på ingen måte enige i mine innvendinger mot omfanget av trippeldrap-dekningen. De var overhodet ikke villig til å ta en diskusjon på om saken hadde tatt litt i overkant av. En kikk i mediearkivet atekst bekrefter at jeg var inne på noe. Orderud er nevnt over 20 000 ganger i norsk presse siden 1999. Sist uke dukket den gamle ringreven Tore Sandberg opp på Orderud-arenaen. Han hadde nye spor i saken, hevdet han, og hele pressen kastet seg på. Så var vi i gang igjen, ti år etter drapene.
Jeg har aldri skjønt hvorfor denne saken fikk en så enorm oppmerksomhet. Den viktigste forklaringen er trolig at vi er et ekstremt kriminteressert kikker-folkeslag, som gjerne vil ha så mange detaljer som mulig i en kriminalsak. Jo flere familieintriger og pikante avsløringer av ofrenes og gjerningspersonenes privatliv, jo bedre. For da slipper vi å følge med på krimserier eller lese krimromaner, vi kan jo bare slå på nyhetene eller kjøpe en tabloidavis. Disse sakene tilfredsstiller nemlig sjelden særlig mange av nyhetsktiteriene – ikke er de vesentlige for de fleste av oss, ikke skjer de nær de fleste av oss, og ikke er de – i hvert fall ikke enkeltvis – samfunnsmessig viktige. Noen ganger er de litt ”spektakulære”, hvis det er lov å bruke et slikt ord, men det forsvarer ikke at pressen går krim-amok gang på gang. ”Det er klart at vi skal ha krimdekning, men det får da være måte på”. Omtrent sånn formulerte jeg meg i halvfylla på Tostrup denne sene kvelden i Orderud-sakens barndom. Og da var det like før det smalt.
