Forleden kveld satt jeg sammen med svogeren min, vi hadde tatt et par øl og skulle ha en liten ”man-to-mantalk”. Og hva er vel mer naturlig da enn å snakke om apotek? ”Det var mye bedre før, da apotekene var litt kjedelige, og du stort sett bare kunne kjøpe medisiner der. Nå er det i ferd med å skli helt ut, det virker ikke så seriøst lenger”, mente han. Nå er han riktignok ikke noen ungsau lenger han heller, selv om han er yngre enn meg, så han tilhører vel ikke den yngre garde som knasker tabletter så fort de er litt tunge i hodet eller har vondt i en lillefinger. Og som fyller opp apotekposene sine med beauty-produkter i tide og utide. Det er mulig 20-åringene ikke er enige i svogerens utsagn, men er han inne på noe?
Apotekene i Norge nyter fortsatt godt av høy tillit i befolkningen. Søttisju prosent
mener det er trygt og godt å besøke apoteket, og det skal vi være glade for. Dette
tallet har holdt seg stabilt høyt de siste ti årene, etter en liten knekk rundt rabalderet om ny apoteklov og liberalisering av bransjen. Jeg mistenker at denne tilliten er basert på at folk flest tror de utelukkende møter kvalifisert personell bak skranken. Men det er det imidlertid ikke sikkert de gjør.
Hva skjer med tilliten til apotekene når vi avslører at du faktisk kan risikere å møte ufaglært og ukvalifisert personell i utgangskassa? Som er hentet inn ”fra gata” som lørdagshjelp eller ferievikar? Som synes det er moro å selge hudkremer, men som ikke har utdannelse og ikke kompetanse til å svare på intrikate spørsmål om virkestoffer, interaksjoner og kontraindikasjoner? Og som ikke nødvendigvis tar seg bryet med å tilkalle en farmasøyt eller tekniker, men heller gir råd etter eget forgodtbefinnende? Da er jeg redd for at pipa får en litt annen lyd når folk blir spurt om hva de mener om tryggheten på apoteket.
Ville du kjøpt smertestillende til barna dine for første gang av en tilfeldig attenåring uten kompetanse?
