Denne sommeren har det gått mye
plaster hjemme hos oss. «Pappa! Au!
Jeg vil ha plaster» er kanskje setningen
jeg har hørt oftest i disse fabelaktige
sommermånedene. Når jeg prøver
meg med at det bare er vits i å sette på
plaster når det kommer blod, har jeg
fått lite gjennomslag for.
Riktignok har
det blitt en del blod også, alle de tre
små har legger og knær som ser ut
akkurat som barnelegger og -knær
skal se ut om sommeren: Fulle av
skrubbsår. Men det viser seg at plaster
hjelper på sår uten blod også. Og på
nærmest usynlige sår. Aller best
hjelper de plasterlappene som har
racerbiler eller Hello Kitty-trykk. Jeg
har for lengst gitt opp «plaster hjelper
bare når det blør»-argumentasjonen,
og leverer villig vekk overpriset plaster
med amerikanske og japanske figurer
på, nesten helt ukritisk.
For når jeg
tenker meg om, så var det akkurat
sånn for 30-40 år siden også. Plaster
hjalp på det meste, selv om utvalget av
kommers-plaster med alskens tullete
tegneseriefigurer nok ikke var det
samme i 1975 som i dag. Hvor jeg
kjøper plasteret? På apoteket, så klart.
