I den aller første utgaven av denne spalten skrev jeg om
«lukten av apotek» – om mine første erfaringer med
apoteket da jeg var en liten tass. Om hvordan det den
spesielle apoteklukta, som ikke finnes lenger, satt i nesa
lenge etter bestemor og jeg hadde forlatt det litt dystre
70-tallsapoteklokalet.
Ett sted i Oslo har apoteklukta sittet i veggene lenger enn noe annet sted, og det er på Svaneapoteket, mellom Stortorget og Karl Johan. Her har Oslos eldste apotek holdt til siden 1896, før det lå Svaneapoteket noen kvartaler unna. Med historie tilbake til 1628 kan apoteket sågar kalle seg Oslos eldste operative bedrift . Interiøret regnes for å være et av Europas vakreste.
Men nå er det slutt. Det lønner seg ikke lenger å drive apotek i de gamle, ærværdige og fantastisk stilige lokalene. Utviklingen har løpt fra tunge mahognyskranker og trange publikumsområder uten selvvalg. Nå er det andre boller på apotekene. Dermed går lokalene til gode, gamle Svaneapoteket usikre tider i møte. Heldigvis er interiøret fredet, men fra nyttår er det slutt på generasjoner med apotekdrift her. Det er i grunnen nitrist. Stikk innom selv før det er for sent, og opplev apotekets svanesang. I januar er svanen død.
Betegnelsen svanesang kommer fra den eldgamle overtroen om at knoppsvanen (Cygnus olor) er helt stum gjennom hele sitt liv bortsett fra å synge en hjerteskjærende vakker sang akkurat når den er i ferd med å dø. (Wikipedia)
