En vakker dag da jeg gikk i andre eller tredje klasse på barneskolen, var vi noen driftige elever som bestemte oss for å streike. Jeg husker ikke helt hva vi streiket for, og vi hadde bare en vag ide om hva streik var. Sikkert noe vi hadde lært av foreldrene våre. Skjettenbyen, der jeg vokste opp, var nemlig rimelig proletaristisk i 70-årene.
Streiken gikk ut på at vi gikk rundt skolebygget og ropte «vi streiker» helt til skoleklokka ringte inn. Så løp vi inn og satte oss lydig tilbake på plassene våre.
Siden den gang har jeg opplevd en rekke streiker fra sidelinja, det er først de siste åra jeg virkelig har fått innsikt i hvordan dette med streik egentlig henger sammen. I mine to og et halvt år i Parat har jeg vært med på noen, og hver gang dukker det opp noen som hevder at streik er gammeldags og har utspilt sin rolle. «Nå må de fagforeningsidiotene finne en annen måte å løse dette på», skriver hissige nettdebattanter.
De tar feil.
Det norske arbeidslivet er basert på et samarbeid mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten. Vi har et system der alle parter er enige om hovedlinjene, og om at vi kan ta i bruk noen maktmidler, eller «våpen» om du vil, i de få tilfellene der det er tvingende nødvendig. Det er ikke mange streiker i Norge i forhold til mange andre land – fordi partene i arbeidslivet er så enige om at systemet vårt er det beste for hele samfunnet. Norge kåres gang på gang til verdens beste samfunn – og samarbeidet i arbeidslivet er en forutsetning for dette.
Hele systemet er basert på at arbeidstakerne selger sin arbeidskraft, og at arbeidsgiverne kjøper den. Det er et gjensidig bytteforhold. Streik er arbeidstakernes eneste maktmiddel hvis det ikke er mulig å bli enige med arbeidsgiverne. Og det fungerer. Som regel går man noen få runder med «vi streiker» før klokka ringer, og man kommer fram til en løsning som alle kan leve med. Og så går arbeidslivet videre.
