På pulten min på kontoret har jeg liggende en pakke Viagra. Det er det første man ser når man kommer inn på kontoret mitt, og det fører til en del interessante samtaler med mine kollegaer.
Jeg skynder meg å si at den er bestilt i forbindelse med en sak i Farmasiliv.
Men jeg klarer liksom ikke å legge den vekk heller, fordi jeg synes det er interessant å se reaksjonene fra dem som kommer inn.
Jeg har full forståelse for at noen trenger Viagra, altså, og skal ikke latterliggjøre det på noen som helst måte. Jeg er bare ikke kommet dit selv – ennå.
Det er måten jeg bestilte det på som er interessant. Det tok kun noen få minutter på nett for å få legeerklæring og resept. Legen som satt i den andre enden svarte sporenstreks på min «søknad». Det samme gjorde han for min kollega som gjorde en tilsvarende øvelse. Artikkelen om den tvilsomme praksisen kan du lese i forrige utgave av Farmasiliv.
Det er mulig at denne legen eksisterer på ordentlig, men jeg tror ikke på at han sitter parat døgnet rundt for å svare på henvendelser fra hele verden. Jeg tror han er en maskin. En pc som er plassert et eller annet sted i utlandet, og som svarer automatisk ja så lenge skjemaet er noenlunde greit utfylt.
En ting er at denne praksisen er etisk betenkelig og kanskje ulovlig – og veldig dyr (tusen kroner for «konsultasjon» via nett), et annet spørsmål er om dette er en utvikling vi ønsker. At flere og flere av våre mest private behov skal ivaretas av maskiner.
Du som jobber i apotek er heldigvis ikke en maskin. Tro det eller ei, men jeg vil heller se deg inn i øynene og bestille pinlige legemidler enn å bli ekspedert av en server som står i en kjeller et eller annet sted i verden.
