Jeg har gjort det igjen. «Døgnet». Ikke som i ungdommen, der «døgning» var forbundet med fest, fyll og moro. Nei, jeg har tilbrakt natten hos Riksmekleren i Grensen i Oslo. Ikke i Farmasiforbundets tjeneste denne gangen, men på jobb for YS Stat – på vegne av noen og tjue tusen statsmedlemmer, rundt ti tusen av dem i Parat.
Det er noe eget ved å oppleve soloppgangen fra meklerens terrasse. Det gjorde jeg sammen med folk fra både YS, LO, Unio, Akademikerne og Kommunal- og moderniseringsdepartementet. På mange måter virker det meningsløst at flere titalls mennesker i forhandlingsdelegasjonene skal sitte i triste møtelokaler en hel natt og vente mens noen få er inne og forhandler, men det er skjer med dynamikken når alle har kniven på strupen og må bli enige eller uenige før en frist. Man kommer alltid i mål med enighet – eller uenighet og streik. Det siste skjer heldigvis sjelden.
Fristen blir ofte overskredet med en del timer, noen ganger litt for mange timer, men likevel. Vi er med på noe viktig – nemlig å holde den norske arbeidslivsmodellen i gang, der arbeidstakere, arbeidsgivere og staten samarbeider om at arbeidslivet skal fungere best mulig. Til glede for alle i landet vårt. Det er en sak det er verdt å «døgne» for.
