Det var fredag, det var på slutten av det glade åttitallet, og det betydde selvsagt fest og moro for meg og kompisene mine. Jeg hadde nettopp fått lappen, og denne fredagen skulle jeg være sjåfør til festen. Bilen ble fylt opp av øl og glade festgutter, og vi la i vei med høy stemning i bilen.
Ved seksfeltsmotorveien på Furuset i Oslo stod det to jenter og haiket. Gutta kommanderte meg til å stoppe bilen og plukke dem opp. Jeg tror dette er første og eneste gang jeg har rygget på motorveien, og det anbefales ikke.
Så bar det av gårde på fest, og haikerne ble selvsagt invitert med. Det gikk som det måtte gå – to av kompisene mine ble med jentene hjem etter festen, for det viste seg nemlig at de to venninnene bodde sammen. Det som skjedde i leiligheten mens det nærmet seg lørdagens morgengry, skal jeg ikke beskrive i detalj her.
Et par dager etter kom beskjeden. Begge gutta hadde fått skabb. Og det var liten tvil om hvem smittekilden(e) var. Lege- og apotekbesøk måtte til. Det klødde visst noe inni hampen, men det var ikke det verste.
– Det verste var å be moder’n og fader’n og lillesøsteren min å smøre seg med skabbmiddel, sa kompisen min. Vi andre fikk oss en god latter.
Nå er vel skabb strengt ikke alltid like festlig som den gangen på åttitallet, og med de siste månedenes skabb-epidemi er det nok mange som må til legen – og på apoteket – når det klør noe inni hampen. Ta dem godt imot.
