Jeg husker det som det skulle vært i går. Den rosa, tyktflytende væsken som muttern kalte pennsilin, med trykk på første stavelse. Denne rosa medisinen fikk jeg servert i store mengder i en gjennomsiktig plastskje hver gang jeg var syk som liten gutt. I hvert fall er det det slik jeg husker det.
Grunnen til at den rosa gugga var rosa, var sikkert at den skulle se god ut, men det var den trolig ikke. Plasteret på såret var sitronbrusen som bestemor kjøpte til meg når jeg var syk, stakkar. For det var så friskt, søtt og godt. Det skulle gjøre meg litt mindre uvel. Av alle medisiner som ikke er medisin, virket den sitronbrusen overraskende bra.
Senere skulle jeg lære at det ikke heter pennsilin med trykk på første stavelse, men penicillin, og at det er et antibiotikum. Og at antibiotika, brukt riktig, er fantastiske legemidler, trolig blant de aller viktigste legemiddeloppfinnelsene noensinne.
Antibiotika fungerer så godt at legene etter hvert ble litt for slepphendte med å skrive det ut. Det viste seg nemlig at det var noe som heter antibiotikaresistens. Mørke skyer begynte å bygge seg opp i horisonten.
I Norge går nå bruken av antibiotika ned. Vi får fortsatt antibiotika ved alvorlige infeksjoner, men legene er blitt mer bevisst på når de skal skrives ut og ikke. Mottoet er «bare når det trengs». La oss håpe at denne utviklingen fortsetter, og at effektive antibiotika vil være med oss lenge, hvis ikke har vi et problem.
Det finnes allikevel en redning. Sønnen min er nemlig veldig opptatt av hvordan han kan bli rik, og å redde verden – i den rekkefølgen. Jeg har bedt ham om å finne opp et legemiddel som fungerer like godt som antibiotika. Hvis han gjør som far sier, ser framtiden forhåpentlig ikke helt mørk ut.