De siste ukene har de kommet som perler på en snor. Nei,
jeg snakker ikke om alle de spennende Paradise Hotel-artiklene i
tabloidpressen, men om partienes landsmøter. For en gangs skyld kan politikerne
selv sette dagsorden, og partilederne kan snakke om det som opptar dem mens
menigheten klapper seg såre, med tv-kanalenes kameraer surrende i bakgrunnen. Det
er befriende å høre politikere diskutere politikken sin fullstendig programlederfritt,
men helt medieupåvirket er de likevel ikke. Så fort et tv-kamera er tilstede,
blir nemlig partipampene nødt til å forholde seg til en mediestrategi, det vil
si å legge vekt på få budskap og kommunisere det så enkelt at også de utenfor
landsmøtesalen henger med.
For tida er jeg hjemmepappa, og da er NRK Alltid nyheter en
av mine beste venner. Kanalen gjør det mulig å kombinere metting av to
småttismunner med blant annet å følge direktesendingene fra partilandsmøtene. For
eksempel kunne jeg beundre talen Dagfinn Høybråten holdt til sitt landsmøte,
mens barnegrøten gikk ned på høykant. Mannen er nemlig en god taler, men akkurat
da jeg var på nippet til å la meg sjarmere, gikk han i mediestrategifella, og
kjørte på med folk flest-klisjeer om hvor udugelig regjeringen er som ikke gjør
noen verdens ting for å løse landets problemer. Og menigheten klappet henrykt.
Sånn er vår tids medietilpassede landsmøtesirkus.
