En helt vanlig, tenkt torsdag i mars 2005: Marie Simonsen og Knut Haavik observeres i heftig passiar med hver sin øl i hånda – på Tostrupkjelleren presseklubb i Oslo.
En helt vanlig, tenkt torsdag i mars 2011: Marie Simonsen og Knut Haavik observeres i heftig passiar – hva de drikker eller om de drikker noe i det hele tatt vites ikke. Passiaren foregår nemlig på Twitter. Hva har skjedd, egentlig?
En fredag i 1996 besøkte jeg Tostrupkjelleren for første gang, og siden var det Tostrupkjelleren hver fredag. Og gjerne torsdag også. Nå er Tostrupkjelleren dessverre historie. Journalister, politikere og kommunikasjonsfolk har ikke lenger et samlingssted hvor de kan juge, drikke, pleie kilder, snøvle litt, kaste øl på hverandre og gå fornøyde hjem i skeive sko.
Hvor er journalister, kommunikasjonsfolk, politikere og andre samrørere nå? Foregår kildepleien bare i lukkede rom?
Da jeg omsider kom meg på Twitter for halvannet år siden slo det meg at det jo er her de er – journalistene, politikerne, kommunikasjonsmenneskene. Twitter er på mange måter den nye Tostrupkjelleren. Fredagskvelden tilbringes fortsatt sammen med Fredrik Skavlan, Marie Simonsen, Knut Haavik og alle de andre, men stedet er ikke Tostrupkjelleren. Stedet er sofakroken hjemme – med gullrekke og butikkøl og pc eller iPhone innen rekkevidde.
Det er kanskje litt bakpå med et minneord for Tostrupkjelleren nesten seks år etter at den berømte kjelleren lukket sine dører, men jeg tar sjansen. Sosiale medier er strålende kommunikasjonsverktøy og glimrende både for debatt, kontakt, skryt, ros, ris og deling. Samtalene på Twitter er ofte gode, innsiktsfulle og morsomme. Jeg ville ikke vært uten Facebook og Twitter. Men vi har mistet noe på veien. Kall meg gjerne en håpløs nostalgiker (for det er jeg), men Twitter har ikke kjøkken. Twitter har ikke røykerom. Twitter har ikke hyggelig betjening. Og Twitter har ikke en peis hvor Ibsen og Grieg drakk øl sammen for over hundre år siden.
