Ikke for å skryte, men jeg har en del venner som jeg snakker med på telefon fra tid til annen. En av dem er hypokonderen Nina. Omtrent slik artet en telefonsamtale med henne seg forleden:
(Ring, ring)
– Hei, det er Nina?
– Hei, Vetle her. Lenge siden sist! Hvordan går det?
– Neeei, ikke så bra. Jeg skal til Afrika på jobb.
– Ok, så spennende!
– Jeg veit ikke det. Blir helt sikkert sjuk.
– Nei da, det går nok bra skal du se. Hvor skal du da?
– Det er så mye malaria og greier. For ikke å snakke om matforgiftning.
– Det går sikkert bra. Men hvor skal du?
– Mali. Utrolig mange farlige bakterier og virus der nede, altså. Jeg hørte nettopp om en som måtte amputere et bein etter å ha drukket infisert vann.
– Slapp av, a! Når reiser du, da?
– Og en jeg veit om ble blind på det ene øyet og måtte dessuten pumpes på et skikkelig lurvete sykehus. Møkkete og fælt. Jeg må på apoteket.
– Apoteket?
– Ja, må ha førstehjelpsutstyr, kulltabletter, paracet, valium, paralgin, myggmelk, myggnetting, survival kit og enkeltmannspakning. Pluss en hel masse annet stæsj. Jeg kommer til å bli dødssjuk. Helt sikkert.
– Du får ha god tur da!
– Takk, au, åå….jeg må på do jeg nå, fryktelig vondt i magen….KLIKK.
Nina kom nylig tilbake fra Afrika. Med kofferten full av uåpnede medisiner.
