Da jeg var liten, hendte det jeg var med mutter’n eller bestemor på apoteket. I gamle dager lå apoteket i en stor, grå og trist murbygning, i hvert fall i min barndomsby Lillestrøm. Når man kom inn der, ble man møtt av et kjedelig lokale med ventebenker av klam skai. Innerst i lokalet var det en kjempehøy disk, og bak der var det gravalvorlige menn med hvite frakker. Jeg følte meg liten der inne – nå var jeg jo liten også, da – men i ettertid har jeg tenkt at det var omtrent den samme følelsen som å gå på polet før selvbetjeningens dager. Man ble litt ydmyk og unnskyldende, liksom. ”Kan jeg være så snill å få kjøpe litt medisin? Bare littegrann?”.
På apoteket var det kun en ting som gjaldt – og det var venting. Du kunne enten sitte og vente – lenge – eller komme tilbake (mye) senere med en svett nummerlapp i hånda. Takk og pris for at det ikke lenger er sånn.
Men det er en ting jeg savner: Lukta av godt, gammeldags apotek – du vet, blandingen av vond hostesaft og hvite piller. Det luktet omtrent som når jeg fikk lov til å lukte oppi disprilglasset. Vel, det var vel ikke alltid jeg ba om lov, men jeg likte å skru av det svarte lokket og snuse på de forbudte varene. De store, hvite pillene som mutter’n puttet i seg når hun hadde hodepine. Og det hadde hun ofte. Kanskje ikke så rart med to små rakkerunger i huset.
Det er mulig jeg er sær, men jeg likte den lukta bedre enn dagens apoteklukt. I den grad det er en egen apoteklukt i nå for tida, består den vel heller av parfyrmerte kremer enn av skumle medisiner. Så, til dere som jobber på apotekene – begynn gjerne å blande medisiner på bakrommet igjen, og gi meg tilbake lukta av godt, gammeldags apotek!
