Hvert år på denne tiden stiller jeg opp med kamera og blits og fyrer av alle klisjebilders mor. Ihvertfall i fagforeningssammenheng. Jeg tenker på det klassiske håndtrykk-bildet. Bildet av håndtrykket som innleder de sentrale lønnsforhandlingene. Når dette leses har jeg vært i ilden igjen, og tatt håndtrykkbildet av YS-leder Tore Eugen Kvalheim og HSH-direktør Kim Nordlie.
Dette bildet, som havner på nettsidene til en rekke YS-forbund og i mange av medlemsbladene, inkludert bladet du sitter med i hendene nå, er egentlig selve symbolet på det viktigste vi driver med i fagforeningsbransjen. Det symboliserer samarbeidet mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne, det symboliserer ritualene som går igjen år etter år, og det symboliserer at det er nye penger på vei til din lommebok.
Lønnsforhandlingene følger en fast oppskrift – hilserunden mellom deltakerne fra partene, small talk-en før man setter seg, plasseringen ved bordet, de innledende, klisjefylte frasene – alt følger lønnsoppgjørsritualboka. Alle som sitter i rommet vet at det meste egentlig er avgjort på forhånd gjennom resultatet i frontfaget, og alle vet at møtet sannsynligvis kommer til å vare så lenge at det blir bestilt overtidspizza til forhandlingsdelegasjonene.
Men mest av alt kjennetegnes lønnsforhandlingene av venting. Mens et ”engere utvalg” med en håndfull utvalgte fra begge parter sitter sammen på et bortgjemt møterom og trekker fram og tilbake i femtiøringene, sitter resten av forhandlingsdelegasjonen og drikker kaffe. Mye kaffe. Møtebordet er fylt av papirer, kalkulatorer, brukte kaffekopper, halvfulle pizzaesker, sjokolade, rosiner, nøtter, pc-er og mobiltelefoner.
Så, når mørket har falt på, sjokoladeskåla er tom og hodene er slitne, meldes det at det engere utvalget har kommet fram til et forslag. Etter et fellesmøte fylt med nye faste fraser og spredte forsøk med dårlig lønnsoppgjørhumor, håndtrykkes det for siste gang. Det er over. For denne gang. Så er det om å gjøre å skvise ut mest mulig i lokale forhandlinger. Lykke til, alle sammen!
