Teksttanken

Jeg har gjort det igjen. «Døgnet». Ikke som i ungdommen, der «døgning» var forbundet med fest, fyll og moro. Nei, jeg har tilbrakt natten hos Riksmekleren i Grensen i Oslo. Ikke i Farmasiforbundets tjeneste denne gangen, men på jobb for YS Stat – på vegne av noen og tjue tusen statsmedlemmer, rundt ti tusen av dem i Parat.

Det er noe eget ved å oppleve soloppgangen fra meklerens terrasse. Det gjorde jeg sammen med folk fra både YS, LO, Unio, Akademikerne og Kommunal- og moderniseringsdepartementet. På mange måter virker det meningsløst at flere titalls mennesker i forhandlingsdelegasjonene skal sitte i triste møtelokaler en hel natt og vente mens noen få er inne og forhandler, men det er skjer med dynamikken når alle har kniven på strupen og må bli enige eller uenige før en frist. Man kommer alltid i mål med enighet – eller uenighet og streik. Det siste skjer heldigvis sjelden.

Fristen blir ofte overskredet med en del timer, noen ganger litt for mange timer, men likevel. Vi er med på noe viktig – nemlig å holde den norske arbeidslivsmodellen i gang, der arbeidstakere, arbeidsgivere og staten samarbeider om at arbeidslivet skal fungere best mulig. Til glede for alle i landet vårt. Det er en sak det er verdt å «døgne» for.

Jeg har en iddrømmelse å kobbe bed: Her ob daged kjøpte jeg desespray på bedsidstasjoded. Jeg liker det ikke, bed sided hele fabilied var potte tett i deseregioded, og apoteket var stedgt, så jeg beg dødt til å skaffe til veie sprayed utedob apotek. Jeg har alltid litt dårlig sabvittighet dår jeg gjør det, for jeg vet at jeg aldri kad få doe idforbasjod ob det jeg kjøper, og jeg vil jo støtte apotekede.

På ded added side har jeg dok ber kuddskap ob dette edd kvidded og badded i gata sob ofte kjøper LUA-produkter helt ukritisk. Jeg føler beg ikke sikker på at de vet at desespray kud skal brukes i ti dager av gadged, selv ob Legebiddelverket påstår at alle vet dette i ed artikkel i dette bladet.

Det er gadske slitsobt å skrive dår bad er så dett i desed, så jeg gir beg her. Jeg lover å ta ed pause fra desesprayed hvis dette varer i ber edd ti dager.

Inspirert av Jan Erik Vold slår jeg herved et slag for nye, smarte løsninger i apoteket – men mot lange, vanskelige bransjeord som ingen forstår noen ting av.

Har du også lyst til å leke med anagrammer*? Sjekk denne websiden: ingesanagram.appspot.com

Risikominimeringstiltak*

ikonisk martini rimeligst

grei korintisk minimalist

grim realistisk intimkino

ikonisk militant smigreri

erotisk minimalistriking

innmari stilriktig eskimo

skittlei Amor gnir miniski

en ironisk stilriktig imam

imiter klitorissminkinga

intrikat romslige miniski

kokainist mimrer tilising

maritim silikonstreiking

stilriktig minimokasiner

tragikomisk stilrein mini

Askim tilgriser intimkino

* Risikominimeringstiltak: Enkelte legemidler kan gjøres reseptfrie, men kun utleveres etter at apotekansatte har gitt pasientene veiledning og informasjon om medikamentene.

* Anagram: å bytte om bokstavene i et ord slik at de danner ett eller flere nye ord.

– Da kommer et lite stikk. Går det bra?

– Det er ikke akkurat behagelig, men det går greit.

Denne dialogen utspilte seg forleden på legekontoret hos Parats bedriftshelsetjeneste. Jeg hadde troppet opp for å få influensavaksine, som vi alltid får tilbud om på denne tiden av året. Selve stikket var unnagjort på få sekunder, det eneste jeg synes var litt kjedelig, var å fylle ut egenerklæringsskjemaet, og deretter vente i 20 minutter på venterommet etter at sprøyta var satt. «For sikkerhets skyld, i tilfelle reaksjoner», var begrunnelsen.

Jeg er vaksinetilhenger. Vaksiner er et fantastisk verktøy for å redusere spredning av sykdommer, sykdommer som i en del tilfeller kan være dødelige. Millioner av menneskeliv kunne vært spart hvert år, hvis bare flere hadde blitt vaksinert.

Vi er på rett vei, med hjelp fra blant annet Norge og styrtrike Bill Gates, går det framover med vaksineringen i verden.

I Norge er vi så heldige at vi stort sett har alt av nødvendige vaksiner tilgjengelig, og hvis vi ser bort fra kunnskapsløse kverulanter av noen vaksinemotstandere som nekter å vaksinere barna sine og dermed utsetter andre barn for fare, får de fleste i Norge de vaksinene vi trenger for å unngå farlige sykdommer.

Men det finnes fortsatt rom for forbedringer. For hvorfor må jeg ta meg bryet med å oppsøke et legekontor når jeg kunne fått tjenesten på mitt nærmeste apotek? Vaksine er en enkel tjeneste som autorisert helsepersonell på apotek kunne gjort.

De gjør det i Frankrike, Danmark, Canada, USA, Portugal, Irland og Australia, og nå er det endelig forsøk også i gang her i Norge.

Det er to typer etablissementer som har preget mye av livet mitt de siste årene: apotek og serveringssteder. Førstnevnte oftest i jobbsammenheng, sistnevnte oftest privat.

Da jeg spiste lønsj med en gammel venn forleden, gikk det opp for meg at det er en sammenheng her – vi spiste nemlig lønsj på Apoteket Hjorten. Eller rettere sagt det som tidligere var Apoteket Hjorten på Grønland i Oslo. Det gamle, staselige officinet befinner seg nå på Farmasihistorisk museum på Bygdøy, mens apoteklokalene er overtatt av serveringsstedet Dattera til Hagen.

Og dette har faktisk skjedd mange steder – en rekke tidligere apotek er nå overtatt av mat og drikke. Ett av dem er Tekehtopa, som ligger i lokalene til det gamle Rikshospitalets apotek. Etter en navnestrid med Apotekforeningen på 90-tallet måtte stedet bytte navn fra Cafe Apotheket, og det var da en kreativ sjel som kom på at det bare er å snu navnet rundt. Altså Tekehtopa. Genialt.

I Oslo er det flere eksempler på gamle apotek som er omgjort til servering: Apoteket Elgen i Prinsens gate, som i mange år huset Gambrinus ølstue, nå frisør, og sist, men ikke minst ærverdige Svaneapoteket på Karl Johans gate, som nylig ble til vinbaren Enoteca Svanen. I flere av disse stedene er det gamle apotekinteriøret fredet, heldigvis.

Neste gang jeg skal ut på byen (noe som dessverre skjer betraktelig sjeldnere enn før), ligger det kanskje an til å bytte ut «pub-til-pub» med «apotek-til-apotek».

Også i Bergen har et av de gamle ærverdige apotekene blitt fylt med mat og drikke, nemlig Apoteket Bien. Det har jeg ennå ikke besøkt, så neste gang jeg er i Bergen, går turen til Danmarksplass.

Vet du om flere? Gi meg beskjed!

Et Google-søk på “den beste medisin” gir over 20 000 treff på ting som anses som “medisin” uten å være det. Dette er noen av tingene som omtales som den beste medisin: Jobben, sjokolade, pels, trening, selskap, søvn, maling og suppe.

For min del er hagen den beste medisinen som ikke er medisin. Hadde noen
fortalt meg for 20 år siden at jeg skulle bli typen som koser meg med
hagearbeid, hadde jeg bare ristet på hodet og ledd av dem. Men nå er jeg altså der. Jeg kan holde på i timevis med gressklipping, luking og planting. Og blir jeg sliten, kan jeg når som helst ta en velfortjent pause i min nyinnkjøpte hengekøye, hvor jeg kan ligge på rygg og beundre arbeidet jeg har gjort.

Det er faktisk vitenskapelig bevist at hagearbeid er “den beste medisin”. Professor Marianne Thorsen Gonzalez ved NTNU har forsket på hagearbeidets virkning på mennesker med depresjon, og funnet ut at hagearbeid virker positivt på depresjon, angst og stress. Omtrent
samme resultat fikk en gruppe danske forskere ved Universitetet i Århus som undersøkte det samme.

Dessverre må jeg også ty til ekte medisin mens jeg holder på, for med alderen har jeg også utviklet en heftig pollenallergi. Men med en cetirizin under vesten funker det greit. God sommer!

Det organiserte arbeidslivet er som en vaksine – den fungerer bare hvis mange nok har tatt den.

«Hæ?» tenker du kanskje. «Hva mener du med det?»

Ok, jeg skal forklare:
Det norske arbeidslivet fungerer
godt, og mye av årsaken til det
er at både arbeidstakere og
arbeidsgivere er organisert.
Arbeidstakerne i fagforeninger
og hovedorganisasjoner som YS,
LO og Unio – arbeidsgiverne
i arbeidsgiverforeninger og
hovedorganisasjoner som NHO,
Virke og Spekter.

«Den norske
modellen» betyr at arbeidslivet
er bygget på et samarbeid mellom
arbeidstakernes organisasjoner,
arbeidsgivernes organisasjoner
og staten. Det er gjennom dette
samarbeidet vi har fått på plass mange
av de godene vi tar for gitt i Norge i dag.

Noen mener at fagforeninger og organisering
er gammeldags og avleggs. De tar feil, i
virkeligheten er det motsatt. Dette er verken
avleggs eller gammeldags, det er en
forutsetning for at systemet skal virke.

Andelen norske arbeidstakere som
er organisert i en fagforening
synker, og det er uheldig for hele
samfunnet. At flertallet av både
arbeidstakere og arbeidsgivere er
organisert er nemlig avgjørende
for at den norske modellen skal
fungere.

Eller for å si det på en
annen måte: Det organiserte
arbeidslivet er som en vaksine –
den fungerer bare hvis mange
nok har tatt den.

Jeg har dårlig samvittighet. Skikkelig dårlig samvittighet.

Ok, her er historien: Jeg ryddet i kjøleskapet her om dagen, og kom over en rekke med glass i øverste hylle – glass med innhold som var gått langt over dato. Det var syltetøy, agurker, sennep, valnøtter i honning – og antibiotika til katt.

Jeg husker ikke helt hva som feilte katten, for den lille flakongen med flytende antibiotika hadde stått der lenge. Mens jeg helte agurker, sennep og valnøtter i honning i søpla, kom jeg i farten til å helle ut antibiotikaen i vasken. Det var ikke mye, bare noen få centiliter, men likevel. Jeg ble umiddelbart grepet av en forferdelig dårlig samvittighet. Dette KAN du ikke gjøre! Hva med miljøet, hva med faren for antibiotikaresistens, og muligheten for at noen – eller noe – får i seg det jeg ikke gadd å levere på apoteket?

Fy, så teit jeg følte meg. Senere på dagen ryddet jeg i medisinskapet – og da var jeg ekstra påpasselig med å putte absolutt alt det gamle jeg fant i en egen pose. Selv gammelt, tørt plaster puttet jeg oppi der. Og så reiste jeg til apoteket og leverte hele greia til en hyggelig apotekteknikerdame i skranken.

Takk for at noen tar ansvaret for at gamle legemidler havner på riktig sted! Som altså ikke er i kjøkkenvasken. Aldri mer.

På pulten min på kontoret har jeg liggende en pakke Viagra. Det er det første man ser når man kommer inn på kontoret mitt, og det fører til en del interessante samtaler med mine kollegaer.

Jeg skynder meg å si at den er bestilt i forbindelse med en sak i Farmasiliv.

Men jeg klarer liksom ikke å legge den vekk heller, fordi jeg synes det er interessant å se reaksjonene fra dem som kommer inn.

Jeg har full forståelse for at noen trenger Viagra, altså, og skal ikke latterliggjøre det på noen som helst måte. Jeg er bare ikke kommet dit selv – ennå.

Det er måten jeg bestilte det på som er interessant. Det tok kun noen få minutter på nett for å få legeerklæring og resept. Legen som satt i den andre enden svarte sporenstreks på min «søknad». Det samme gjorde han for min kollega som gjorde en tilsvarende øvelse. Artikkelen om den tvilsomme praksisen kan du lese i forrige utgave av Farmasiliv.

Det er mulig at denne legen eksisterer på ordentlig, men jeg tror ikke på at han sitter parat døgnet rundt for å svare på henvendelser fra hele verden. Jeg tror han er en maskin. En pc som er plassert et eller annet sted i utlandet, og som svarer automatisk ja så lenge skjemaet er noenlunde greit utfylt.

En ting er at denne praksisen er etisk betenkelig og kanskje ulovlig – og veldig dyr (tusen kroner for «konsultasjon» via nett), et annet spørsmål er om dette er en utvikling vi ønsker. At flere og flere av våre mest private behov skal ivaretas av maskiner.

Du som jobber i apotek er heldigvis ikke en maskin. Tro det eller ei, men jeg vil heller se deg inn i øynene og bestille pinlige legemidler enn å bli ekspedert av en server som står i en kjeller et eller annet sted i verden.

ape nett okt

ape tok nett

en kote tapt

en paktet to

en tok tapet

poetkatten

nekta potte

et ok patent

Du skjønner kanskje ikke hvor jeg vil hen med disse anagrammene? Trolig ikke, så la meg forklare: I oktober åpnes det for «ekte» nettapotek i Norge. Da kan hvem som helst når som helst bestille reseptpliktige legemidler i et norsk nettapotek. Lovendringen som gjorde dette mulig, gjelder fra 1. januar, men først nå er alle nødvendige systemer på plass, melder Direktoratet for e-helse.

Som du vil se et annet sted i dette bladet har det ikke vært vanskelig å bestille reseptpliktig tidligere heller, og de som har dristet seg til å bestille fra et ulovlig utenlandsk nettapotek har kunnet bestille hva som helst når som helst i mange år allerede. Men de har så klart aldri visst om de har fått ekte medisin, giftpiller eller sukkertøy. Det vet de nå.

Så hva betyr «ekte» nettapotek for deg? I begynnelsen tror jeg ikke konkurransen fra nettet vil være merkbar – flere vil sågar kunne bli ansatt for å ta seg av plukking og pakking av postordremedisinen. Men hva skjer om ett år? Fem år? Ti år? Det er det ingen som vet. Det som er sikkert er at apotekbransjen er et spennende sted, og enda mer spennende vil det bli å følge utviklingen framover. I framtida vil vi få vite om dette er «et ok patent».